En julekalender

«Løp! Løp!» roper Magnus fra toppen av trappen. Forfjamset stirrer Krøllhår først mot Magnus, så mot sylindermaskinen, før han på ny begynner å banne og steike. I forvirringen sparker Ida Krøllhår i leggen, river seg løs og springer mot Line. Krøllhår skriker av smerte som en høyfrekvent operasanger, før også han legger på sprang – ikke etter Ida, men opp trappen etter Magnus. Magnus ser skremt rundt seg, selv om han ikke aner at det er Glatthår og Krøllhår som har fanget ham, skjønner han at Krøllhår neppe vil ham godt. Trappen vibrerer av vekten til Krøllhår som kommer stadig nærmere, og Magnus ser ingen annen utvei enn å klatre opp på toppen av sylindermaskinen.

Line ser Glatthår nærme seg faretruende. Først nå legger hun merke til at Glatthår er en kvinne. Bak Glatthår ser Line Ida komme løpende mot henne, mens Krøllhår stormer opp trappen mot Magnus. Line står fortsatt som frosset. Ida roper noe, men Line hører ikke hva. Glatthår er snart nærme nok til å gripe Line. Glatthårs øyne er ikke sinte og skumle, som Line trodde de ville være, de er nervøse, kanskje litt redde. Glatthår strekker armene mot Line og skal til å gripe henne, da Line fører armene frem fra bak ryggen og kaster innholdet i den nå åpne flasken rett i ansiktet på Gullhår. Kvinnen ser overrasket på Line, før hun sporenstreks sovner og ramler ned på Line. Line prøver å vri seg unna, men klarer ikke. Ryggen hennes smeller i bakken med Glatthår oppå seg. Line rekker å høre et stort splæsj før alt svartner.

«Line, Line!» «Se nå våkner hun.» Line slår opp øynene og stirrer rett opp i ansiktene til Ida og Magnus som står bøyd over henne. «Hva skjedde?» mumler hun. Ida og Magnus snakker i munnen på hverandre, men Line får med seg det viktigste. Lines plan med å bedøve Glatthår virket, Ida og Magnus har nå rullet henne av Line. Line vender hodet og ser Glatthår ligge sovende på rygg rett ved siden av. Men da Line sprutet ut alt innholdet i flasken må noen dråper ha truffet Line også, sånn at hun sovnet. Krøllhår fulgte etter Magnus opp på toppen av sylindermaskinen, men snublet heldigvis og falt ned i maskinen der han nå sovende flyter rundt. Alt er altså ordnet. Bortsett fra at de fortsatt ikke vet hvor de er og hvordan de skal komme seg ut. For ikke å snakke om hva de skal gjøre med Krøllhår og Glatthår – skal de etterlate de her eller ta de med til politiet?

Mens de tenker roter Ida rundt i skapene i nærheten av sylindermaskinen og finner rull på rull med PC-kabler. Sammen får de båret en rull bort til Glatthår og bundet henne godt fast, før de til sist surrer henne fast til beinet på sylindermaskinen. Først nå kjenner de seg rolige og trygge, og setter seg ned i en liten sirkel på gulvet for å snakke sammen. Overraskelsen er stor når de oppdager at Line og Ida var på vei til julefeiring for kreftsyke barn på en hytte langt ute i gokk, og enda større når Magnus sekundet etterpå utbryter at han faktisk har vært på den samme hytten i en dag før han våknet opp her. Bak seg hører de med ett en svak lyd. Alle vender seg mot lyden, og ser Glatthår våkne fra søvnen.

Glatthår ser trist ut, som om hun har mislyktes med noe. Når Line ser på henne, synes hun ikke Glatthår er så skummel. Da hun tilbake i den lange gangen med alle dørene første gang hørte stemmen hennes, trodde hun det var en stor og skummel mann. Men Glatthår ser ut som en vanlig, men litt høy, kvinne. Hadde Bestefar vært her, ville han sagt at nå var Line skikkelig wok – eller var det anti wok? – når hun tenker at en kvinne ikke er like skummel som en mann. Line har ikke fått helt taket på hva wok betyr når man snakker om mennesker, men det har sikkert noe å gjøre med om man liker å samle mange forskjellige mennesker i samme stekepanne, eller om det er bedre å la dem steke en og en i sitt eget fett. Hun må huske å spørre Bestefar om dette.

Når Glatthår begynner å snakke viser det seg at hun faktisk har mislyktes. Med en ru og grov stemme, skadet av kreft en gang i tiden, forteller hun hva hallen er og hva hun og Krøllhår holder på med. De heter Kathrine og Rune, er begge leger, kreftforskere faktisk, og har dessuten overlevd hver sin kreftsykdom. Så langt i alle fall. Begge har forsket på nye behandlingsmetoder siden de var legestudenter, først som assistenter, og etter hvert som en del av større forskerteam. De hadde alltid vært radikale, og da de traff hverandre på et seminar for over 10 år siden sa det umiddelbart klikk. Siden har de forsket sammen. De har bidratt positivt i mange større prosjekter, men alle deres egne forskningsprosjekter har mislyktes. I det minste om man ser på det som var formålet med prosjektene. Men om man utvider perspektivet litt, vil man se at mange av fiaskoene har ført til små funn og byggeklosser, som har vært svært nyttige i andres forskningsprosjekter. Gjennom dette har de gitt viktige bidrag til både målrettet behandling og immunterapi. Og tidligere i år ville de gå i gang med sitt største og viktigste prosjekt noensinne, men ingen ville støtte dem. De hadde mistet kredibiliteten som trengs for å få støtte til å lede store prosjekter. Dessuten var den nye ideen deres altfor spinnvill. I stedet for å ta prøver av svulster og gentester, ville de overvåke kreftsyke kontinuerlig. På den måten ville de kunne se nøyaktig hvordan kreften endrer seg og angriper kroppen, hvordan behandlingen virker, hva kroppen selv prøver å gjøre for å stoppe kreften, og hva kroppen gjør når kreften er under kontroll eller er helt borte. Det høres veldig bra ut. I teorien. I praksis betyr den kontinuerlige overvåkingen helt ned på cellenivå, at forskningsdeltakerne må senkes ned i sylindermaskinen og bli værende der i lang tid. Kathrine forteller at det er akkurat som å sove, bare drømmeløst. Maskinen stimulerer også muskulaturen og tilfører næring, så det er heller ikke helseskadelig. Både Rune og Kathrine har tilbrakt flere uker sammenhengende i maskinen. Men siden det er såpass lenge siden de hadde kreft i kroppen er ikke resultatene deres relevante nok. Dessuten trenger de flere testpersoner for å få et mer representativt bilde. Det var da Rune kom på at de kunne ‘låne’ testpersoner noen uker, for så å levere de tilbake minst like fine som de var før ‘låningen’.

Det er tydelig at Kathrine har jobbet med undervisning og pedagogikk, for Line forstår alt Kathrine forteller. Men hva nå? Line tror Kathrine forteller sannheten, og hun tror også at Kathrine er en genuint god person. Og når Kathrine er slik, så er sikkert Rune også slik, til tross for all banningen og ropingen. Dessuten ønsker Line sterkt at de skal lykkes med det de prøver på. Line tenker tilbake på noe legen hennes sa: «Mye godt har kommet fra tanker alle trodde var galskap.» Så hvorfor skulle ikke Runes og Kathrines ide kunne lykkes? Men å kidnappe folk, det går bare ikke. En ide dukker opp i Lines hode. Hun tar med seg Ida og Magnus et stykke bort for å diskutere med dem, og de er alle enige. Kathrine og Rune må få fortsette med prosjektet, bare de slutter å ‘låne’ folk, og begynner å spørre fint i stedet. Det må da være mulig å finne noen som er villig til å være testpersoner? Ida og Magnus er heldigvis enige.

Deretter går det fort. Kathrine går glad med på forslaget deres. Spesielt når Line sier hun selv kan være testperson en liten uke, hvis det er greit for Mamma og Pappa da. Hun er selv nesten frisk, så et slikt overvåkingsprosjekt vil ikke kunne ødelegge for behandlingen hun får på sykehuset. Line, Ida og Magnus befrir Kathrine, og sammen får de Rune opp av sylindermaskinen. Rune blir like glad for forslaget deres, og snart er de på vei for å befri – eller ‘fullføre lånet’ som Rune kaller det – resten av familiene deres. Stor blir overraskelsen når de oppdager at alle fangehullene, eller hyblene som Rune kaller det, er tomme. Hvorfor rømlingene har dratt tre bord ut i gangen, skjønner ingen av de, men de håper familiene har funnet en vei ut herfra. Kathrine leder de alle bort til heisen som går direkte til Godset, og minutter senere står de i garasjen til Godset. Med både SUV-en og snømobilen der, er det så vidt de får plass. Minutter senere er de inne på Godset og treffer Martin og Lukas’ mor, som er godt i gang med middagen og har lurt veldig på hvor de alle har vært. Martin forteller han kjørte til togstasjonen for å hente Ida og Andreas og familiene deres, men der fant han ingen, bortsett fra Lukas’ mor som uventet kom tilbake tidligere enn planlagt. Grunnet snøstormen måtte de overnatte i bygden, men de dro til Godset så fort veien var farbar igjen. Stor var overraskelsen over at Godset var tomt, men de tenkte alle var ute og koste seg i snøen. Line rekker akkurat å forklare alt de vet, da de hører bråk og stemmer fra Storestuen.

Anne går bort til den sovende gutten og snakker mykt til ham. Han blir liggende urørlig, så hun tar ham forsiktig på armen, fortsatt ingen reaksjon. Anne lurer på hva hun skal gjøre, da foten hennes støter mot noe på gulvet. En liten sprayflaske. Stod den der i sted? Anne tar opp flasken. Flasken er svart med en hvit etikett som lyder «Våkne opp.» Hun ser nølende på den, sprayer litt ut i luften og lukter forsiktig. Sprayen avgir en svak og behagelig duft. Anne bestemmer seg for å ta sjansen, og sender en liten spraydusj i retning ansiktet til den sovende gutten. Han begynner umiddelbart å røre på seg, og sekunder senere våkner han. Først er han redd, skjønner ikke hvor han er eller noe som helst. Men Anne får raskt roet ham ned. Det viser seg at det er Andreas, en av ungene Martin skulle hente fra togstasjonen. Men de hadde ikke blitt hentet av Martin, men av Kathrine. Både Andreas og foreldrene, og Ida med storesøster og foreldre hadde fått plass i Kathrines store bil. De hadde begynt å kjøre og så husker ikke Andreas noe mer. Anne tenker så det knaker. Kathrine – det kan ikke være tilfeldig – hun må være den Kathrine som skulle være frivillig på Godset, hun som måtte melde forfall. Hva i alle dager er det som foregår? Anne bestemmer seg for at spørsmålet må vente. Bak de andre dørene må det være minst seks personer til – først må hun få befridd disse.

Med Andreas’ hånd i sin åpner de den neste døren i gangen. Og så den neste og så den neste. Bak de fleste dørene finner de folk sovende i sengene. Begge foreldrene til Andreas, Idas foreldre og storesøster, og Magnus’ foreldre. Bare Ida og Magnus er sporløst forsvunnet. Bak de to siste dørene finner de også mor og far i Hemmingsøyfamilien, som tidligere sendte en sms om at de ikke kunne komme likevel. Men det viser seg at de aldri sendte den smsen. Også Hemmingsøyfamilien, inkludert datteren Line, ble hentet på togstasjonen av Kathrine. Men heller ikke de kan huske noe etter at de satt seg i bilen hennes og begynte å kjøre.

Martin og Lukas var heller ikke bak noen av dørene. Siden det er de Anne kjenner best, er hun både bekymret og skuffet over at de ikke har funnet dem også, men hennes egne følelser må vente. Siden hun har funnet alle disse folkene, har hun et ansvar for dem. Nå når alle har kommet seg etter det første sjokket, maser alle i munnen på hverandre. Spesielt foreldrene til Magnus, Line og Ida, er naturlig nok veldig opptatte av at de må finne ungene så snart som mulig. Etter å ha blåst seg opp litt og brukt autoriteten Anne føler hun aldri har, får hun omsider overtalt dem. Det viktigste er at de alle kommer seg ut hele og uskadde. Det er bedre enn å skade seg eller gå seg vill her nede. Dessuten, de har det jo bra alle sammen. Så Magnus, Line og Ida har det sikkert bra de også. Bare alle kommer seg ut, kan de ringe etter hjelp og få politi, helsepersonell og gudene vet hva til å hjelpe dem. Da kan de gjøre et systematisk søk her nede, fremfor å gå seg vill mens de leter på måfå. Dessuten er det også to barn i gruppen de bør få ut. Motvillig går alle med på Annes forslag, og når de først har bestemt seg går det raskt. De får båret ut tre små bord fra rommene og laget en liten trapp av dem slik at de kommer seg opp til stigen i taket. Som sistemann lukker Anne luken bak seg og begynner å klatre oppover.

I gangen rusler den lille skapningen fornøyd rundt, før den velter de tre bordene slik at ingen skal skjønne at fangene rømte gjennom den nå skjulte luken i taket.

I det fjerne hører Anne lyder. Hun er først redd det har skjedd noe på Godset mens hun har vært borte, men når hun kommer nærmere hører hun at det er stemmer og latter. Hjertet hennes gjør et gladhopp, alt må være bra nå. Som sistemann ut av peisen og vel oppe i Storestuen, ser Anne at ting har løst seg. Der er Magnus, og de to jentene må være Line og Ida. To fremmede personer i hvite legefrakker stikker seg ut, men både oppførsel og stemning tyder på at de er fullverdige medlemmer av gruppen. Alle smiler og klemmer hverandre og ler. Og der, der er Martin og Lukas’ mor. Anne kjenner hjertet galoppere av glede. Alle er her, alle er trygge. Alt gikk bra. Men – Anne kjenner en kampestein synke ned i magen, hvor er Lukas?

Lukas åpner øynene. Trøtt og forvirret ser han rundt seg. Hallen … lyden … hva … Han får etter hvert puslet sammen bitene, husker skapet, vognen, vannet og hallen. Det siste han husker er lyden han skulle undersøke. Og så, ingenting før han våknet opp her, på et sted som ser kjent ut. Han ser seg rundt i det dunkle lyset. Jordkjelleren! Han er i jordkjelleren! Men hvordan? Det skjønner ikke Lukas. Han har følelsen av at han har hatt en fin drøm – eller var det en drøm – han ser, han føler, en varm pels, en lang buskete hale i hukommelsen. Men nøyaktig hva, hvem og hvor svever like utenfor minnets synsrand. Lukas setter seg opp. Lurer på hva han skal gjøre. Plutselig hører han en lyd. Han setter seg opp og vender blikket mot døren. Knirkende åpner døren seg. Lukas tenker han bør gjemme seg, men det rekker han ikke. Ned trappen kommer en person løpende. I jordkjellerens svake lys og med lyset utenfra i ansiktet ser han bare en uklar skygge. Lukas er på nippet til å løpe. Så ser han hvem det er. «Mamma!» Lukas kommer seg på beina og kaster seg om halsen hennes. Hengende rundt moren ser han en ny person komme ned trappen. Det er Anne.

Anne og Martin står i døråpningen til Storestuen og ser inn på alle de andre. Det er Julaften, middagen er spist, pakkene åpnet, og nå er det bare kos og hygge. De siste dagene, etter alt som skjedde, har vært herlig rolige. Og vidunderlig samlende. Alt er som hun hadde drømt om, eller kanskje til og med enda bedre. Anne legger hodet mot Martins skulder. Han legger kinnet lett mot hodet hennes, før armen hans finner sin plass rundt livet hennes. Anne ser på Lukas og moren, føler hvor lykkelige de er. Kjenner lykken og kriblingen i sin egen kropp, ønsker at det vil vare.

Like utenfor Storestuen, skjult bak grenene i et tre, sitter en lodden skapning og ser inn på menneskene. Fornøyd vifter den med halen, alltid like glad for å kunne hjelpe.

Line venter stille. Det føles som om det har gått evigheter siden Ida gikk, men omsider hører hun Idas stemme. «Hvem er du?» «Hm» Krøllhårs stemme lyder overraskende lys. I visshet om at han ser i en annen retning, kikker Line forsiktig frem fra bak maskinen. Krøllhår reiser seg mens han sier «Hvem jeg er? Bare en hyggelig og vennlig mann. Hvem er du, vil du ha en sjokolade kanskje?» Han begynner å gå mot Ida, som lar ham komme litt nærmere før hun snur seg og legger på sprang. Krøllhår banner høyt og roper i frustrasjon «Må jeg gjøre alt her!» før han løper etter henne.

Line går forsiktig frem fra bak maskinen. Ida og Krøllhår er ute av syne, men hun hører Krøllhårs sko der de slår mot gulvet. Fort går hun bort til sylindermaskinen. Gutten flyter høyt oppe, nesten som om han står og ser på henne fra et gulv-til-tak-vindu i andre etasje av et hus. Nå når hun er ved maskinen ser Line at det på høyre side av sylindermaskinen er en trapp som leder opp til toppen av maskinen. Luken til maskinen er sikkert på toppen av den, så Line skynder seg opp trappen. På toppen av trappen foran sylindermaskinen, er det en liten PC-skjerm og to lange hansker på hver side av skjermen. Line skal til å trykke på skjermen da hun ser noe i øyekroken og derfor lydløst hiver seg ned på gulvet. Liggende ser hun ikke lenger gulvet der nede, men hun ser så vidt håret til Glatthår, som må ha dukket opp mellom noen av maskinene. Har Glatthår sett meg? Glatthår står stille, lytter. Line ser hodet bevege seg, som om det søker etter noe, det lange håret flagrer lett under noen av bevegelsene. Glatthår beveger seg lydløst, Line skjønner at Glatthår må ha tatt av seg skoene, og forsvinner ut av syne. Line aner ikke om Glatthår står like nedenfor eller ikke. Hun vrir på seg for å se trappen – den er tom. Line tar sjansen og kryper sakte frem til kanten av platået hun ligger på, og kiker frem mellom sprinklene i gjerdet. Nedenfor er det tomt.

Line kommer seg på beina og trykker på PC-skjermen som våkner fra dvalemodus. Skjermen har kun to knapper: «Åpne» og «Lukke». Line trykker på «Åpne» og ser sakte lokket på maskinen åpne seg. Samtidig endres skjermen og Line ser et bilde av gutten ovenfra og bakfra. På innskytelse stikker hun en hånd i hver hanske. På skjermen begynner to svære hender å bevege seg – de må være nede i tanken og styrt av hanskene. Hanskene er for store for henne, men Line klarer likevel å bruke de til å legge de enorme hendene rundt overkroppen til gutten. Sakte beveger hun hanskene sånn at gutten kommer mot overflaten. Og der, der bryter hodet hans væskeoverflaten. Øynene hans er fortsatt lukkede, Line håper inderlig han bare sover. Idet nese og munn kommer ut i fri luft sperrer han opp øynene og gisper febrilsk etter luft. I neste sekund begynner han å vrikke og vri på seg i alle retninger. Line skjønner at han vil begynne å rope forvirret, det hadde hun selv gjort, så hun vrir litt på de store hendene slik at han ser henne. Målløs og tydelig forvirret stirrer han på henne mens hun styrer hanskene slik at beina hans lander på podiet. Så løsner hun grepet og tar hendene ut av hanskene. Store flak av væsken nærmest glir av ham der han står og ser på henne. Hår og klær ser våte ut, men ikke så våte som de hadde vært om han hadde kommet opp fra et svømmebasseng. «Line» sier hun. «Magnus», svarer han forvirret.

«Går det bra Magnus?» «Ja, jeg er bare litt trøtt.» Magnus forteller at han og foreldrene var utenfor hytten og lekte, og så må han ha sovnet, for det neste han husker er at han ble løftet ut av tanken av Line. Line tror ikke det er riktig at Magnus sovnet ved hytten, hun tror heller at Krøllhår og Glatthår må ha brukt kloroform, sånn som i de gamle Tintin-filmene pappa ser på. Men det får så være. «Hva gjør vi nå?» spør Magnus. Line åpner munnen for å si ‘Nå stikker vi av’, men før hun får laget en lyd, hører hun Ida rope. Et stykke bortenfor, mellom to maskinrader, ser hun Glatthår og Krøllhår komme gående med Ida mellom seg. De har et fast tak i hver av armene hennes, og selv om hun spreller som en fisk på land, har hun ingen sjanse til å slippe unna. «Hvorfor tok du ikke med deg bedøvelsesmiddelet?», klager Krøllhår. «Jeg kan vel ikke tenke på alt mulig heller, det står rett der borte med PC-en.» Et lys går opp for Line. «Bli her» sier hun til Magnus og løper ned trappen til Krøllhårs arbeidsplass. Hun har enda noen sekunder før de kan få øye henne. Panisk ser hun rundt seg. Først tror hun at hun hørte feil, at kloroformen ikke står her, men så ser hun flasken, det må være den. Line griper flasken, men begynner så å stusse, dette hadde hun ikke tenkt godt nok gjennom. Hvordan skal hun få bedøvet Glatthår og Krøllhår? Dessuten står det ikke ‘kloroform’ men en masse rare bokstaver på flasken, kanskje det ikke er bedøvelsesmiddelet likevel? Brått runder Glatthår, Krøllhår og Ida et hjørne like bortenfor. «Ta henne!» brøler Krøllhår med den lyse stemmen sin. Glatthår slipper Ida og legger på sprang mot Line, som blir stående som frosset med hendene bak ryggen.

Line snur seg mot jenten som ligger på gulvet, fortsatt fastsurret rundt bein og overkropp. Ved hjelp av kniven klarer hun så forsiktig, så forsiktig å få frigjort henne fra spindelvevet. Jenten setter seg opp; puster dypt inn med munnen, nå som den endelig er fri for spindelvev; og ser på Line. «Ida» sier hun. «Line» svarer Line. De ser på hverandre noen sekunder til. Line åpner munnen for å spørre et av de tusen spørsmålene hun har på tungen, men Ida peker mot døren bak henne. «Se.» Line snur seg. Edderkoppen har fått en fot, eller kanskje det er en av bitedingsene dens, gjennom døren og kaver for å komme seg helt gjennom. Ida reiser seg, og de begynner begge å løpe bort fra døren.

De er i en lang og smal gang, tilsynelatende like mørk som de andre, men samtidig opplyst av det merkelige allestedsværende gråblå lyset. Etter kort tid kommer de til enden av gangen og en solid steinvegg. Line har lyst til å skrike av frustrasjon, men så ser hun de to puslespillene som henger på steinendeveggen. De henger i hver sin kvadratiske ramme parallelt med hverandre, og består av en rekke brikker som alle henger fast i rammen og som må skyves i ulike retninger for å danne et bilde. Er det en lås til en skjult dør? Line og Ida trenger knapt se på hverandre. De vet begge hva som må gjøres og går i gang med hvert sitt puslespill.

Akkurat idet Line pusler på plass den siste biten så det merkverdige mønsteret er fullført, hører hun et brak bak seg. Edderkoppen må ha ødelagt resten av døren. Line snur seg mot Ida som i samme øyeblikk skyver den siste brikken på plass. De hører et klikk og steinveggen glir sakte fra dem. Til lyden av stepdansing bak seg, løper de gjennom åpningen og smeller døren igjen. Men de hører ingen klikk, og steindøren begynner å gli opp igjen. På denne siden er det også to puslespill festet på døren. Ida dytter på ny døren igjen mens Line roter til begge puslespillene så raskt og grundig som hun kan. Et klikk høres fra døren. Låst. Ida legger seg ned på gulvet mens hun ler og smiler av lettelse, og spreller glad med både armer og ben. Line blir smittet og ler sprudlende glad hun også.

Ida kommer seg på beina – hun ser ut til å være like full av spørsmål som Line er. Først nå løfter Line blikket og ser rundt seg. De er i en stor hall full av maskiner. Det må være den samme hallen hun så ned på fra kikkhullene. Noe som betyr at de to skurkene Krøllhår og Glatthår kan være her. Hun legger raskt pekefingeren mot leppene. Ida ser på henne og blir stille som en mus. Bak seg hører de en svak krafsing fra andre siden av den skjulte steindøren, før det brått blir stille. Først nå hører de det. Løpende sko mot steingrunn. Uten å tenke løper de begge mot den nærmeste maskinen og gjemmer seg bak den. De er begge i sokkelesten og er små og lette, så sammenlignet med Krøllhår og Glatthår er de nesten lydløse. Når de er i le av den første maskinen stopper de. Blir stående og tenke på hva de skal gjøre nå. Sprekkeferdige av nysgjerrighet hvisker de noen korte setninger til hverandre – de våknet begge opp i og rømte fra hvert sitt fangehull – før de ble vandrende rundt i krinker og kroker. Line forteller om gutten hun så i den store maskinen tidligere, og som sikkert er et sted i denne hallen fortsatt. De blir raskt enige i at de skal lete etter ham.

Plutselig legger de begge merke til stillheten. Ingen lyd av løpende sko lenger. De ser på hverandre, holder praktisk talt pusten, mens Line igjen hører det bankende hjertet sitt, ønsker igjen at det hadde sluttet å lage så forferdelig bråk. Et svakt skotrinn bryter stillheten. Så et til fulgt av ny stillhet. Krøllhår eller Glatthår står sikkert og lytter. Nærme. Sikkert borte ved døren. De tør ikke kikke frem rundt maskinen av frykt for å bli sett. Ida peker mot maskinen ved siden av. Line nikker. Så stille som mulig lister de seg bak neste maskin og fortsetter på samme måte gjennom hallen.

Glatthår lytter. Ikke en lyd. Men det var da barnelatter fra denne delen av hallen for litt siden? De skulle ha investert i overvåkingskamera, men nei da, det er for dyrt. Og for ineffektivt, for de har «jo ingen som kan følge opp det kameraene ville vist.» Nei da. Glatthår snøfter irritert. I det minste skulle de kjøpt et eller annet billig kamerarask, det hadde de hatt råd til, til tross for hvor dyrt det har vært å bygge alle maskinene som virkelig betyr noe. Glatthår ser rundt seg. Lytter igjen. Ser bak en maskin. Ingen. Beveger seg litt, ser på puslespillene på veggen. Fortsatt hulter til bulter. Men ikke slik de pleier …? Glatthår går nærmere. Ser på puslespillene. Det er definitivt ikke slik de har sett ut den siste tiden. Noen har vært her. Barnelatteren var ikke innbilning. Glatthår vet ikke hva som er verst. Enten har noen unger forvillet seg inn her. Eller så har noen unger rømt. Uansett må de stoppes. Glatthår tar av seg skoene. Rykker til litt da den sokkekledde foten settes på det kalde stengulvet, men det går fint. Glatthår ser rundt seg på ny, og begynner stille og metodisk å bevege seg gjennom hallen, letende rundt og mellom maskin etter maskin.

Ida peker. Line følger fingeren hennes og der, fortsatt et godt stykke unna, inne i den høye sylindermaskinen ser hun gutten igjen. Fortsatt så stille, så stille beveger de seg mot maskinen med gutten i. Brått stopper Line. Ida dulter svakt i henne bakfra, overrasket over at Line stoppet. Like i nærheten hører hun lyder. Det høres ut som om noen skriver på en PC. Line snur seg mot Ida og beveger på fingrene for å vise hva hun har hørt. Ida nikker. Lina tar mot til seg og beveger seg sakte frem til enden av maskinen de nå gjemmer seg bak. Forsiktig, med hjertet spillende på stortrommen, kikker hun rundt hjørnet på maskinen. Ikke langt unna, sittende med ryggen delvis til henne, er Krøllhår. Han er en litt liten mann med stort, krøllete hår, og drukner nesten i en enorm hvit legefrakk. Han sitter foran en gigantisk maskin og stirrer på en skjerm nesten like stor som TV-en Lines familie har hjemme. Skjermen viser flere forskjellige bilder. Noen med grafer, andre med tall eller tekst. Krøllhår hamrer intenst på et tastatur, det er sikkert dette som gjør at noen av tallene og teksten på skjermen endrer seg. Like ved siden av maskinen Krøllhår jobber på er sylindermaskinen med gutten. Line er nå nærme nok til å se at det ikke er den samme gutten hun så i fangehullet tidligere. Hvor mange barn har de fanget her? Gutten ser ut til å flyte i en slags væske, og beveger seg med små, svake bevegelser. Line lurer på om han er død, druknet, men slår tanken fra seg. Det er noe ved ham som virker livaktig, selv om øynene hans er lukkede. Sylindermaskinen er koblet til Krøllhårs maskin med flere store kabler. Det ser ut som om Krøllhår på et vis jobber på gutten – skader ham.

Line trekker hodet bak maskinen igjen og gjør tegn til at Ida kan ta en kikk. Ida stikker frem hodet like forsiktig som Line gjorde, og når Ida igjen er helt gjemt bak maskinen har hun et bestemt blikk i øynene. Med en hvisking så lav at Line knapt kan høre den, selv om hun har øret tett mot Idas lepper, forteller Ida henne om planen.

Anne har klatret nedover og krøpet bortover, og så nedover og bortover igjen i noe som føles som en evighet, men nå har hun kommet til enden. Hun står på det nederste trinnet i en ny stige festet til veggen, og ser ned på treluken som dekker hele gulvet i sjakten hun befinner seg i. For litt siden satt Anne den ene foten på luken, men da knirket den faretruende, så hun trakk foten opp igjen i stigen. Nå leter hun etter en åpningsmekanisme for luken. Der! Like ved siden av stigen er det en liten knapp. Anne trykker på knappen og sekunder senere åpner luken seg nedover. Hun holder seg godt fast i stigen mens hun lener seg utover for å se ned i åpningen. Et stykke under henne er det et mørkt steingulv, men det er det eneste hun ser. Kan jeg hoppe ned der? Kanskje, men det vil gjøre vondt, og hvis jeg lander forkjært så ryker anklene. Anne velger å slippe seg ned åpningen mens hun holder fast i stigen med hendene, slik at beina kommer nærmest mulig steingulvet før hun slipper taket i stigen. Å utføre denne ‘operasjonen’ viste seg å være enklere sagt enn gjort – en ny påminnelse om at hun er nødt til å begynne å trene både styrke og bevegelse på nyåret – men omsider henger hun som et slips etter hendene fra det nederste stigetrinnet. Anne slipper taket, og håper det ikke er langt ned.

Den lille skapningen sitter på steingulvet mellom alle dørene og lurer på hva den skal gjøre, da den brått hører en lyd. Skapningen snur seg og skjønner først ikke hvor lyden kom fra, gangen er jo tom. Men så hever den blikket og ser en liten treluke hengende fra taket. Noen lyder senere dukker det opp et par menneskeben fra åpningen. Skapningen skjønner at det vil komme et menneske ned åpningen og løper og gjemmer seg. Ganske riktig. Sekunder senere faller en menneskekvinne ned på gulvet. Hun skriker litt idet hun lander, fikk tydeligvis vondt, men hun kommer seg raskt på beina og ser ikke skadet ut. Kanskje hun er løsningen?

Anne ser seg rundt. Hun er i en lang gang med gulv, vegger og tak av stein. På begge sider av gangen er det store, lukkede tredører. Først nå slår det henne at hun ikke vil klare å komme seg tilbake den veien hun kom. Det er rett og slett for langt opp til det nederste stigetrinnet til at hun vil klare å nå det hvis hun hopper. Hun må enten finne noe å stå på eller en annen vei ut. Hvis hun da ikke tørster i hjel først. En kort og nervøs latter forlater leppene hennes. Brått hører hun en lyd bak seg. Anne spinner rundt, men gangen er tom. Det hørtes ut som en lås. Hun ser på den nærmeste døren. Ble døren låst nå? Anne går sakte mot den.

Selv om hun vet at kikkhull kun virker fra innsiden og ut, legger hun øyet mot det. Og til sin overraskelse ser hun faktisk innsiden av rommet. Rommet ser tomt ut, så hun bestemmer seg for å åpne døren. Spenningen stiger idet hun legger hånden på dørhåndtaket og dytter døren opp. Rommet er mørkt, rart at hun kunne se noe gjennom kikkhullet, men lyses opp av lyset fra gangen. Ganske riktig, rommet er tomt for folk. Anne ser seg rundt. En seng, en liten sekk på et bord i hjørnet. Anne går mot sekken, da foten hennes støter mot noe på gulvet. En mobiltelefon. Merkelig at en mobil ligger på gulvet. Hun plukker den opp, skjermen er svart så ingen hjelp å få i den, og legger den på bordet. Eller? Man kan jo ringe nødnummeret! Selv om man ikke kan pinkoden. Anne holder inne startknappen og ser mobilen våkne til live. Et lite håp om hjelp tennes. Men nei. Det hjelper ikke å kunne ringe nødnummeret, når det ikke er dekning her nede. Skuffet legger Anne mobilen på bordet og går ut i gangen. Et nytt klikk høres, denne gangen fra døren like bortenfor. Anne åpner denne døren også, nå freidigere og raskere enn forrige gang. Sjokkert stirrer hun på synet som møter henne. I en seng midt i rommet, sover en liten gutt.

Line stirrer på jenten i nettet. Både armer, ben og overkropp er godt fastsurret, også over munnen er det tette tråder, men nesen er fri slik at jenten kan puste. Line skjønner at jenten ikke bare har gått på nettet, slik hun selv holdt på å gjøre, det er noen som i tillegg har bundet henne fast. Brått åpner jenten øynene og stirrer rett på henne. Line kvepper, mens jenten begynner å lage uforståelige lyder, og vri og vrikke hjelpeløst på seg. Line bestemmer seg for å fjerne trådene foran munnen først, men det var lettere sagt enn gjort. Trådene er tykke, seige og klissete, og istedenfor å ryke trådene henger Line fast sin egne hender. For å frigjøre seg selv må hun dra så hardt at hun ramler ned på gulvet. Line blir sittende noen sekunder og lure på hva hun skal gjøre, da hun ser jentens øyne gå fra optimistiske til livredde. Line skjønner først ikke hvorfor, men så hører hun det også. Stepdansende klikk i det fjerne.

Jentens livredde blikk peker febrilsk mot høyre, så Line vender også blikket. Der ser hun en kniv med ujevnt blad, den ligner på en veldig liten sag. Merkelig tilfeldig, nesten som om noen har plassert den der med vilje. Line plukker opp kniven og skjenner skaftet vibrere svakt mot hånden hennes idet hun kutter den første tråden i nettet. Det er ingen vanlig kniv, men likevel er arbeidet tidkrevende. Line bestemmer seg for å først kutte løs jenten fra selve nettet, og deretter få løs trådene som er surret rundt armer og ben.

De fjerne, stepdansende lydene kommer nærmere og nærmere mens Line jobber så fort hun kan. Panisk lener Line seg tilbake rundt hjørnet for å se. Akkurat da runder stepdanseren hjørnet i den andre enden av gangen, og i det fjerne ser Line mange rødglødende små prikker lyse mot henne, nærmere og nærmere i en voldsom fart. Line hiver seg tilbake i arbeidet og jenten faller med et lite brak i det harde gulvet, omsider løs fra nettet. «Unnskyld, det måtte bare bli sånn.» Line skjønner at hun ikke vil ha tid til å frigjøre jentens bein, og lurer på om hun skal overlate jenten til sin egen skjebne. I et øyeblikk lurer hun også på om hun skal kjempe mot vesenet, som et slags ‘beast’ som guttene i klassen ville kalt det, men slår det fra seg. Nå når jenten ligger på gulvet og spreller, ser Line gangen bak nettet mye bedre – og til høyre er det en liten dør. Line huker seg ned, hopper gjennom restene av nettet og løper forbi jenten på gulvet. Hun trykker ned dørhåndtaket – og, som ved et under – åpner døren seg. Line bråvender, løper bort til jenten, tar tak i de trådfrie områdene like ved skuldrene hennes og drar av all kraft. Tiden står stille og det føles som jenten ikke beveger seg, men sakte får Line dratt henne nærmere døren.

Stepdansingen går raskere og raskere og kommer nærmere og nærmere. Brått runder vesenet svingen like foran nettet. De skremmende røde lysene er øyne som nå setter tennene sine i Line. Under øynene er det et par kraftige bitelignende utstikkere. Hele den store kroppen og beina glinser i blankpolert metall. Line skjønner at hun ikke vil rekke å dra jenten med seg inn døren. Edderkoppen stepdanser mot dem, men stor som den er fester den seg i flere av de avkuttede trådene fra det nå ødelagte nettet. Line benytter muligheten mens edderkoppen baler med å frigjøre seg fra sin egen felle, og får dratt jenten inn bak døren. Line hører stepdansingen gjenoppta og hun er redd hun er for sen. Men hun får akkurat lukket døren og lagt slåen for, før edderkoppen når døren og hun hører kraftige krafselyder fra den andre siden.

Anne stirrer på kartet. Hun kjenner igjen mange av rommene i Godset, men det er også mange ukjente rom på kartet. Først trodde hun de rare markeringene var hemmelige rom, men kartet viser i så fall hemmelige rom mellom rom som ligger vegg i vegg, der det umulig kan være plass til noe slikt. Anne klarer heller ikke sette fingeren på den merkelige følelsen kartet gir henne, men hun bestemmer seg for å undersøke et av de områdene på kartet hun kjenner igjen. Hun går ned til Storestuen, et rom de enda ikke har brukt, og bort til peisen. Peisen minner om de gamle, åpne peisene, bortsett fra at hele åpningen er dekket av en spesiallaget glassdør. Anne setter seg på huk og åpner døren. Peisen er overraskende ren, det er tydeligvis lenge siden sist den var i bruk. Hun lar fingrene gli langs den kjølige metalloverflaten inne i peisen. Overflaten er jevn og glatt, Anne smiler oppgitt over seg selv, hvordan kunne hun tro hun ville finne noe her, idet fingrene hennes bråstopper. Kjente jeg nettopp noe? Hun beveger fingrene sakte tilbake over punktet de nettopp berørte. Det er noe der. Enten en unøyaktighet i produksjonen av metallet, eller det hun leter etter. Anne trykker på punktet med pekefingeren, men får ingen respons. Hun flytter seg litt og vrir på hånden, slik at hun kan trykke med tommelen og dermed bruke litt mer kraft.

Ingenting skjer – men så: Bunnplaten i peisen synker ned noen centimeter før den begynner å bevege seg bakover, slik at det åpner seg et hull i bunnen av peisen. Anne lener seg frem og ser ned i en svakt opplyst sjakt. Langs den ene veggen er det festet en lang rekke med stigetrinn. Anne nøler et sekund, rekker å tenke «Hva holder jeg på med?», før hun bestemmer seg for å kjøre på. Hun senker beina ned i sjakten og setter føttene på et av de øverste trinnene. Sakte og varsomt begynner hun på ferden nedover.

Med et smell lander vognen og fortsetter sin ferd fremover, bare for å sekunder senere bråbremse av seg selv. Fortumlet kommer Lukas seg på beina og kikker over kanten på vognen. Han har stoppet ved en stor, underjordisk og turkisfarget innsjø. Langs grottesjøen reiser det seg loddrette steinvegger opp mot en slags høythengende grottehimmel. Flere steder på himmelen stråler det ut lys. Lukas kan ikke se om det er sprekker som slipper inn sollys eller om lyset er kunstig, men vakkert er det uansett. Han kravler over rekkverket på vognen og setter beina på grottegulvet – det er kaldt, han har kun sokker på seg. Luften er også kjølig, men i det minste mildere enn utenfor Godset. Lukas går bort til vannkanten. Det ligger en liten båt på vannet, fortøyd i en smal jernring festet til bakken, men Lukas føler ikke for å prøve fiskelykken. Han ser rundt seg. Vognen han reiste med må ha kommet ut av det lille hullet i veggen rett der borte. Bortsett fra der Lukas kom fra, ser han kun en vei videre – en liten åpning i steinveggen til høyre for seg. Lukas bestemmer seg for å utforske åpningen.

Noen minutter senere har Lukas vært gjennom en liten tunell, og står nå i enden av en stor grottehall. Også hallen er opplyst av hull i grottehimmelen – her minner lyset mest om uendelig mange små stjerner. Gulvet er som blankpolert, og veggene er dekorert med en rekke utskjæringer av merkelige vesener han aldri har sett før. Med jevne mellomrom står det også store statuer langs veggene av de samme vesenene. Beundrende skal Lukas til å gå lenger inn i hallen, da han plutselig hører en lyd. På instinkt huker han seg sammen – aldri godt å vite om det er en vennligsinnet faun eller en ond heks som nærmer seg – løper mot den nærmeste statuen og skjuler seg bak den. Fra den andre siden av hallen hører han en ubestemmelig lyd. Forsiktig, så forsiktig, stikker han hodet frem fra skjulestedet for å se hva som nærmer seg.

Line sitter på stengulvet i den mørke gangen, kun opplyst av det merkelige gråblå lyset og lyset fra de to hullene, og tenker så det knaker. Sist hun sjekket fartet de to hodene fortsatt rundt mellom maskinene nede i rommet, de kan ikke ha hørt det lille ropet hennes tidligere. Forhåpentligvis har de heller ikke oppdaget at hun har rømt. I hendene har hun mobildinosauren, men hun husker fortsatt ikke pinkoden, så det er ingen hjelp i den. Hvilke valg har jeg? Sitte her til jeg tørster i hjel? Nei takk. Finne en vei ut, eller prøve å redde gutten? Gutten, kanskje. Line vet ikke, og i et øyeblikk opphører knakingen fra tankene hennes. Det er stille, så stille at hun i det fjerne kan høre en svak symfoni av metalliske klikk mot stengulvet. Line spretter opp, men unngår denne gangen å dunke hodet i taket. Det er noe lenger borte i gangen. Gangen hun befinner seg i er en blindvei, så hun skynder seg tilbake til hovedgangen, stikker hodet forsiktig ut og ser i begge retninger. Gangen er tom så langt hun kan se, men fra venstre høres det ut som om et slags stepdansende vesen er på vei. Line svinger raskt til høyre og småløper med bøyd hode.

Det stepdansende vesenet stopper. Sniffer i luften. Bearbeider lukten. Får bekreftet det den allerede har antatt. Det er noen her. Lukten ligger i luften både rett frem og inn sidegangen til høyre, men lukten er klart sterkest til høyre. Vesenet svinger til høyre, øker tempoet, beina klikker mot gulvet, raskere og raskere etter hvert som lukten blir sterkere og sterkere. Men der er enden av gangen, og det er ingen her. Eimen er sterk. Byttet må ha vært her en stund før det gikk sin vei. Fra taket henger det et langt hårstrå, som for å understreke at noen har vært her. Det er vanskelig i den trange gangen, men etter mye om og men får vesenet snudd seg. Vel vitende om at byttet snart vil møte en hindring, eller kanskje til og med gå rett i fellen, fortsetter vesenet den stepdansede jakten tilbake mot hovedgangen.

Etter en stund hører ikke Line stepdansingen lenger, så hun senker farten til rask gange og får roet både pust og tanker. Godt var det, for like rundt neste sving må hun bråstoppe. Foran henne er hele gangen sperret av et tykt og klebrig edderkoppnett. Og midt i nettet, fastsurret som en svinestek, henger en jente med lukkede øyne.

Anne stirrer på Magnus’ seng mens hjernen hennes prøver å forstå hva som foregår. Martin og de to familiene han skulle hente er ikke her. Og det er heller ikke Magnus og foreldrene. Kun jeg og Lukas … Anne bråvender og løper til Lukas’ rom. Hun river opp døren og håper så inderlig å kunne trekke et lettelsens sukk – men den gang ei. Også Lukas’ seng er tom. Anne roper navnet hans mens hun åpner baderomsdøren, men tomt også der. Hun setter seg på gulvet med ryggen hvilende mot nærmeste vegg. Alle er borte. Hun kan ikke ringe etter hjelp uten telefoner, Godset har ikke internett, og med dette været er det ikke mulig å dra etter hjelp heller. Anne kjenner hun er i ferd med å knekke sammen igjen. Akkurat som i fjor, bare på en helt annen måte, og av en helt annen grunn. Hun prøver å roe seg, prøver å få kontroll på pusten, mens tankene igjen dundrer som et høyhastighetstog gjennom en porselensbutikk.

Hvor lenge Anne sitter der aner hun ikke, men omsider får hun roet seg nok til å kunne begynne å tenke igjen. I det minste har jeg det fysisk bra. Ingen har skadet meg. Enda i alle fall. Og Godset er stort, hva hvis Lukas stod opp tidlig og har funnet noe spennende i en liten avkrok av hytten? Anne kommer seg på beina og begynner å lete gjennom hver krink og krok av Godset.

En times tid senere står Anne på kjøkkenet og dytter gledesløst den siste brødbiten inn i munnen – mat må man tross alt ha. Godset er tomt for folk, og hverken mobilene eller batteriene til satellittelefonen er noensteds å finne. Lukas’ sko er fortsatt i garderobeskapet i gangen, og hun tror ikke han hadde sko stående på rommet, så han kan ikke ha gått ut i snøstormen. Men på Godset er han heller ikke. I garasjen, under SUV-en, fant Anne en av Martins tursko, noe som absolutt ikke gir mening. Han kan jo ikke ha kjørt av gårde i snømobilen med kun én sko. Kanskje han var sent ute og derfor byttet sko mens han gikk, og så sparket han en sko under bilen ved et uhell? Nei, noe må ha skjedd. Enten da de gikk på tur eller da de kom tilbake. Det eneste hun kan tenke seg er at Magnus følte seg dårlig. Anne tror ikke det kan være kreften, den blusser vel ikke opp igjen så brått. Men det er en mulighet hun ikke helt kan utelukke. Lukas’ forsvinning derimot … Enten har han gått ut fra Godset på oppdagelsesferd, i så fall til Jordkjelleren, eller så har han funnet et hemmelig rom i Godset hun ikke har funnet selv. Godsets forrige eier skal ha vært heller eksentrisk, så Anne ser ikke bort fra at han kan ha bygget et slikt rom.

Anne funderer på hva hun skal gjøre. Hun har kun to valg. Hun kan vente. Vente til snøstormen gir seg, vente til veien er brøytet og hun kan kjøre herfra. Vente til Martin og Lukas og alle de andre dukker opp. Eller, hun kan gjøre noe aktivt, lete etter dem. Anne vet hun ikke klarer sitte stille og vente, så det må bli leting. Det å gå utendørs og lete i dette været vil bare være idioti, spesielt når ingenting tyder på at Lukas har gått ut. Så da må hun lete innendørs. Anne går tilbake til kontoret og ser på kartet som nå ligger utrullet på det store skrivebordet. Hun fant kartet festet på undersiden av skrivebordet, da hun på måfå gjorde et nytt forsøk på å finne batteriene til satellittelefonen. Kartet er ut til å være over Godset, men samtidig ikke. Anne har på følelsen at det er noe på kartet hun bør se, men enn så lenge virrer det like utenfor synsfeltet hennes.

Lukas skriker av full kraft – om det er av glede eller av skrekk aner han ikke, sikkert en blanding – der han suser nedover i mørket. Den farefulle ferden ender brått i noe mykt og svært. Lukas setter seg fortumlet opp og ser rundt seg. Han sitter i en stor tjukkas og … der er det en lyktestolpe …? Har jeg kommet til Narnia? Lukas spretter opp og løper bort til det som faktisk er en lyktestolpe. En riktig så pen, og litt eldre variant, langt fra de man ser langs bilveiene. En skrekkblandet fryd bobler i ham, han som trodde Narnia ikke fantes. Men han er ikke i en skog. Rundt ham er det mye stein. Svære firkantede steiner utgjør steingulv, steinvegger og steintak. Høyt oppe på den ene veggen stikker det ut noe som minner om en rutsjebane, det må ha vært den han rutsjet ned og som spyttet ham ut i tjukkasen.

Hva er det? Lukas skimter noe i utkanten av lyset fra lyktestolpen og løper mot det. Det viser seg å være en gammel gruvevogn på et sett av like gamle skinner. Akkurat som den Onkel Skrue kjører i. Dette stedet må være rene himmelen for Onkel André. Vognen står inntil en liten trapp, og hva er vel da mer naturlig enn å sette seg i vognen. Lukas klatrer om bord, og før han vet ordet av det begynner vognen å trille. Først synes Lukas det er artig, men straks angrer han. Vognen er faretruende nærme å velte i svingene, og han blir kastet rundt i bunnen av vognen. Dette er ikke gøyt lenger. Er det bremser her? Lukas får tak i kanten av vognen og klarer å dra seg opp langs den. På andre siden av vognen stikker det opp en stang, det må være bremsen. Lukas prøver å rekke stangen med hånden, men faller i stedet i en sving og tumler igjen rundt i bunnen av vognen. Brått kjennes det ut som om vognen svever i luften.