Ola stirret ut togvinduet. Solen hadde gått ned og han kunne bare så vidt skimte konturene av de gigantiske bartrærne. På andre siden av bordet satt hans onkel Mikaj, helt oppslukt i FM10 og kampen Arsenal – Manchester United. Datoen var 21. desember, det første halvåret i førsteklasse var unnagjort, og de var på vei til Kmick, hovedstaden i Kmick, hvor Mikajs halvbror Dure bodde. Ola hadde aldri hørt om dette landet før, og hadde prøvd å finne det på det store europakartet han hadde fått av bestefar. Men til tross for mye leting hadde han ikke fått øye på det, og Mikaj hadde senere forklart at landet var så lite at det ikke gikk an å se det på kartet.

–         Er vi fremme snart?, spurte Ola

–         Ja, vi skal snart gjennom den siste tunnelen, så er vi der.

Mikaj var knapt ferdig med setningen før Ola stirret inn i en fjellvegg én meter unna. Han vendte blikket tilbake til PCen og Fifa 10 med et smil om munnen. Nå var de straks i Kmick.

I et annet og mye sterkere mørke, ikke så langt unna, var Dureline. Hun kunne ikke en gang se sin egen tunge – det var som å gå inn i et rom uten vindu, teipe igjen sprekkene rundt døren og slukke lyset. Ingenting. Hun holdt hendene stivt fremfor seg og gikk med små, små museskritt, mens hun prøvde å ikke tenke på at det som ikke skulle skje hadde skjedd. Julen var i fare.