Dureline beveget seg så sakte at hun nesten stod stille. Hun var lommekjent i bygget, men da hun falt hadde hun mistet oversikten over i hvilken retning utgangen var. Hun hadde derfor valgt en tilfeldig kurs og bestemt seg for å prøve å gå rett frem til hun kunne føle noe med hendene. Er jeg alene?, tenkte hun. Jeg kan ikke engang se om noen står 10 cm unna meg. Hva var det?, Dureline rykket til. Hun syntes hun hørte en slags metall-mot-stein lyd. Dureline holdt pusten og lyttet. Det eneste hun hørte var total stillhet. Hun pustet ut og tok uten å tenke seg om ett raskt skritt fremmover. Før hun visste ordet av det lå hun igjen på bakken. Denne gang med smerter i tærne, kneet og nesen.