Dureline hadde, skremt som hun var, glemt å holde hendene fremfor seg. Derfor hadde hun gått rett i veggen. Etter noen sekunder stablet hun seg på bena igjen og begynte og føle seg frem langs den iskalde steinveggen. Mon tro om døren ligger langs denne veggen? En stund senere kjente hun det kalde stålet mot håndflaten: dørhåndtaket. Dureline stakk hånden i høyrelommen. Ingenting. Har jeg mistet nøkkelen, sa hun forskremt til seg selv, mens hun kjente etter i venstre lomme, baklommene. Kun lommerusk. Dureline kjente kaldsvetten piple frem på pannen. INNERlommen! Vinterjakken var ny, og hun hadde glemt den lille lommen. På ett øyeblikk hadde hun vridd om låsen, og to øyeblikk senere hadde hun følt seg frem til nummertastene for å slå inn den tisifrede koden. Dureline gikk ut og ble møtt av det svake måne- og stjerneskinnet mens hun tenkte: Hva nå?