Dure og Mikaj snurret Ola godt inn i tauet, før de løftet ham over gjerdet og begynte å fire ham nedover. Ola syntes det gikk uendelig sakte, men omsider var han nede på fjellhyllen. Der – ytterst på en spiss stein var det festet noe svart. Ola gikk mot det svarte, men ikke forsiktig nok. Lufttrykket fra bevegelsene hans løsnet ”hva det nå var” slik at det for over kanten.

Den mørkkledde skapningen fortsatte sin vandring vestover. Alt hadde gått etter planen, helt til det damemennesket kom. Han hadde oppdaget henne rett før han skulle kutte strømmen, og med henne vaklende omkring i mørket som en dum julegås, kunne han selvfølgelig ikke bruke sin egen lykt. I et uoppmerksomt øyeblikk hadde han til og med greid å miste lykten, og i mørket var det umulig å finne den igjen.