Ola kastet seg fremmover og grep etter det mørke. Der, der kjente han noe mykt i høyre hånden. Men hvorfor fortsatte han å falle? Ola kjente frykten boble ut av munnen. Skal de ikke dra meg opp igjen?

Noen sekunder tidligere hadde Mikaj og Dure stått spente på toppen med tauet i hendene, mens Dureline holdt utkikk over Ola. Hoppet kom overraskende på tauholderne, så Mikaj smalt nesen i gjerdet og fikk Dure i ryggen før de fikk summet seg og strammet tauet.

Ola kjente det rykket til i hele kroppen. Fallet var stanset. Boblingen begynte å gi seg, og han bevegde seg oppover. På toppen rakte han det mørke til Dure, mens han gløttet på Mikajs julerøde neseblodpipling. Dure så på, tok på og smakte på det svarte før han rakte det til Dureline som gjorde de samme testene. De så på hverandre og nikket – det var medisterkyrpels.