Skumringen 22. desember var godt i gang, og trærne rundt engen bidro med lange, svarte skygger som gjorde det enda mørkere.

–         Ser dere noe?, spurte Ola

De andre ristet på hodene, mens Dureline prøvde å åpne porten. Det hun ikke visste, var at den kun åpnet seg om det riktige kodeordet ble sagt. Siden hun ikke sa noe som helst, rikket ikke porten seg én millimeter, og de måtte bruke Adolfs rygg som hjelp for å klatre over. Adolf fikk beskjed om å passe sleden og komme hvis de ropte på ham.

De beveget seg sakte fremmover på den stadig mørkere engen, mens Dure høylydt irriterte seg over at de hadde glemt lyktene i generatorrommet. De så veldig lite, i alle fall ikke noe som beveget seg, og det eneste de kunne høre var det frosne gresset som knaste under føttene.