En liten stund senere skimtet Ola og Dure noe som lyste i det fjerne, og da de kom ut av skogen så de en … noe. Det var det vakreste de noensinne hadde sett – så oppslukende og lysende. Isaktig og fast, men samtidig varm og flytende. Bildet brant seg fast på netthinnene deres og de måtte bare stirre og stirre. Plutselig hørte de en stemme: Jaså, er det ikke Dure og …?

–         Ola, sa Ola.

–         Hva synes dere? Jeg har brukt år på å lage den. Folk kommer til å strømme til fra hele verden for å beundre den. Og jeg kommer til å bli kjent som Art Vandelay, arkitekten bak verdens smukkeste gjenstand.

Art satte i den skumleste latteren Ola noen gang hadde hørt. Lyse rullende hihihi strømmet ut og slynget seg rundt på lysningen.

–         Den er flott Art, men hvor er anoce-enheten, sa Dure

Art pekte mot gjenstanden. Anoce-enheten, som var julegavemaskinens viktigste del, var den siste brikken i det enorme puslespillet det er å lage verdens vakreste gjenstand.

–         Du kan ikke ødelegge julen for barna, Art. Uansett hvor praktfull den er, er det ikke verdt det. Gi enheten tilbake nå, så kan vi heller diskutere det i romjulen.

–         Nei. Vil du ha den, må du ta den.