Art og Dure fortsatte kampen og det ene slaget etter det andre ble parert. Venstre høyre høyrehøyrevenstre. Venstre, høyre. Sirkle. Sirkle. Høyre, venstre – venstrehøyrehøyrevenstre. Bein og korder fløy i alle retninger mens snøen virvlet over og under dem.

Dureline og Gamlesjefen skyndte seg bort til Mikaj og Rarringen. Ikke en lyd. Dureline ristet i dem og skvatt til da de åpnet øynene. Rarringen hadde ikke klart å kaste Mikaj av, og til slutt hadde de blitt så slitne begge to at de ble enige om en våpenhvile. Mangelen på søvn og den fysiske anstrengelsen hadde gjort dem så trøtte at de like etter hadde sovnet.

Høyrehøyrevenstreblod. Tre dråper med blodrødt falt mot den hvite snøen. Ett lite sår, en strek over kinnet – det var alt som skulle til. Dure hevet armene. Art løftet fingrene til såret og flirte: Du vet jeg alltid aksepterer å tape, men jeg aksepterer også forslaget ditt om å diskutere det i romjulen – noe så vakkert kan ikke bare gå til grunne.

Dure nikket: vi diskuterer det. Kan du finne anoce-enheten?

Arts forskrekkelige hihihi-latter fylte igjen området: Den er under bakken. Og jeg holdt på å fylle igjen veien ned med superfrysende spesialjord. Verken du eller jeg får plass i hullet, men han passer kanskje. Art pekte på Ola, som hadde nærmet seg igjen etter kampens avslutning.

Ola ålet seg nedover den trange sjakten. I bunnen så han den: en liten sylinderformet metallsak. Ola tok godt tak i den og rykket til. Alt ble mørkt. Det var mye vanskeligere å komme seg oppover igjen. Fraværet av lys gjorde det vrient å vite hvor han kunne finne feste, og han skrapte opp både klær og fingre, men omsider lå han andpusten på bakken utenfor hullet. Den nydelige gjenstanden hadde begynt å falle sammen, dessuten lyste den ikke, så hadde det ikke vært for månelyset og gjenskinnet i den hvite snøen ville det vært bekmørkt. Dure så på den selvlysende klokken. 23. desember kl 02:49. Alle gavene måtte være ferdige om under 20 timer – akkurat så mye tid som gavemaskinen trengte til produksjonen. Men det ville ta mange timer å komme seg tilbake til Estigé-fjellet hvor maskinen var. Dure grublet. Reinsdyret Adolf! Ola var lett nok til at Adolf kunne fly med ham på ryggen. Dure ropte: ADOLF! Bare minutter senere kom reinsdyret flygende over tretoppene. Dure satt Ola på Adolfs rygg og rakte ham anoce-enheten og nøkkelen til inngangsdøren, før han gav Adolf reiseinstruksene. Reinsdyret tok tre raske steg og før Ola visste ordet av det var de i luften. Vinden blåste iskaldt rundt ham og han kunne så vidt skimte trærne under seg og fjellene i det fjerne. En herlig følelse.

Dure, Mikaj, Dureline og Ola stod utenfor Dures hus i den kalde, klare vinternatten. Ola hadde fått satt på plass anoce-enheten og gavemaskinen hadde for en halvtime siden blitt ferdig med de siste gavene til Norge. Klokken var nå 23.59 den 23. desember. 10 minutter tidligere hadde Dures juletre vokst ut gjennom hullet i taket, og ved midnatt ville treets pynt blomstre. Plutselig skjedde det. Hele taket ble opplyst av figurer i all slags vidunderlige farger og former. Og helt på toppen en praktfull, tindrende stjerne. Alle stirret smilende mot den, men Ola syntes han så noe i øyekroken og snudde hodet litt. Det var noe, et slags lysglimt, på vei mot Estigé-fjellet. Bare sekunder senere var glimtet på vei i motsatt retning. Ola smilte – gavene var på vei.