Sture og Haré småjogget langs sporet og endte fort opp i den store Hundrebakkeskogen. Sporene slynget seg mellom store mektige juletrær og små fyldige dvergbusker, dypere og dypere inn i skogen. Haré begynte å bli bekymret. Han hadde aldri vært så langt inne i Hundrebakkeskogen, og snø fra trær og busker, i kombinasjon med en kald bris, hadde snart hvisket ut alle sporene. ”Hva gjør vi nå?” spurte Haré, mens han irritert innså at han hadde hatt rett: Å grave i Nissans ting kunne umulig føre noe godt med seg.

”Hør!”, sa plutselig Sture. Haré spisset de lange ørene, og ganske riktig – det var noen i nærheten som snakket. De begynte å bevege seg mot lyden, og der, der mellom trærne kunne de plutselig skimte en mann.