Sture og Haré kom ut på en liten lysning. Foran dem lå et veslevoksent hus omgitt av en nydelig, snøfri hage. Hagen inneholdt blomster i all slags farger. Midt i blant dem var en liten gjeddedam med grønt siv pent dandert i nesviken, og en liten flokk gjess lå og hvilte seg på en fager rød hanekamhaug. Veien fra porten til huset var dekket med nypolerte leirstein-fliser og gjerdet rundt hagen var besatt med mykt vollskum. Det eneste som forstyrret det ellers så nydelige bildet, var et sandberg som lå halvveis skjult under noen druebusker. Sture undret seg høylytt over hvordan noe slikt kunne finnes så langt oppi lien mens Haré åpnet porten inn til hagesæteren. Med et ble husdøren slått på vidt gap og en passe tykk og irritert mann i sin beste alder kom brasende ut. Mannen hadde en hevet hallerake klar til hogg i den ene hånden, og en sylskarp werp i den andre hånden. Haré prøvde febrilsk å si noe, men han fikk ikke frem et eneste ord.