Det var en enorm avstand mellom trinnene i stigen, og Haré og Sture måtte bruke hendene til hjelp for å komme seg opp. Da de nesten var på toppen stakk Haré hodet over kanten for å se hva som ventet dem. I det dunkle lyset fra månen så han først kun plattformgulvet, men så … Noen titalls meter lenger borte, midt på plattformen, stod det noe som – måtte være et hus med et opplyst vindu. Haré og Sture kravlet over kanten på plattformen og ålte seg bort til husveggen. De lå rett under vinduet og pustet nervøst, før Haré så forsiktig, så forsiktig beveget hodet opp mot og over vinduskanten. Der inne satt det en skikkelse foran peisen i en gigantisk lenestol. Haré skottet som forhekset på ham. Plutselig snudde skikkelsen seg og stirret rett på Haré.