Sture fór opp og utfordret Trollmann til julegrøtspisekonkurranse. Trollmann hadde mest lyst til å spise Haré i dette øyeblikk, men det var lenge siden sist han hadde konkurrert, og derfor aksepterte han den lille bakerguttens utfordring. Hvis Sture vant, skulle de få gå fri og ta med seg motgiften til Trollmanns heksekunster, og hvis Sture tapte måtte de godta å bli spist. Trollmann hentet 3 store gryter med grøt fra loftet, og snart var konkurransen i gang. De spiste og åt og fortærte og la i seg og spiste enda mer. Grøtsvetteperler begynte å piple og magesekkene å svulme, og Haré måtte stadig komme med nye grøtgryter. Etter å ha skuflet et løvtynt grøtlag i seg med den store tresleiven eksploderte plutselig Trollmann. Kroppsdeler fløy til alle kanter og Haré og Sture ble begge dekket av halvtygget grøt. De smilte fornøyd mens de børstet av seg grøten – trollet kunne jo ikke vite at Sture hadde falt i julegrøtgryten som liten, og derfor kunne spise uendelig mye julegrøt. Haré grep motgiften og de stormet ut av huset. Det begynte å lysne, noe som betydde at Nissan snart ville kjøre ut den første julebakstleveransen og forårsake masseforheksing. ”Hvordan skal vi komme oss til Nissans hus?”, spurte Sture fortvilet. Men heldigvis visste Haré råd – han hadde nemlig hørt historien om julegavemaskinen og det vidunderligste, og brølte ”ADOLF!” Bare minutter senere kom reinsdyret flygende over tretoppene. Adolf hadde tidligere dratt nissesleden, men pga noen krigsgreier for en tid tilbake passet ikke lenger navnet hans så godt til den jobben, og han hadde flyttet til Kmick for å pensjonere seg.

 Adolf kunne bare fly med én av dem om gangen, og siden Sture var fortung etter grøtspisingen, var det Haré som satt seg på Adolfs rygg. Kort tid senere landet de på Nissans tak. Adolf fløy videre for å hente politimester Krabbetre og den forheksede julebakstinspektøren Bastian Hermansen, mens Haré klatret ned pipen. Haré kom ned i en stor og tom stue, og listet seg forsiktig i retning av en mengde kaotiske lyder. Etter å ha passert et par tomme rom kom Haré frem til rommet med alle lydene. Han kikket hurtig inn i rommet, og så Nissan og de små hjelperne gjøre leveransen av forhekset julebakst klar til utkjøring. Haré benyttet seg av en antikk dørblokkerer, som tilfeldigvis stod like ved, og sperret døren. Fra den andre siden av døren kunne han høre Nissan banke som besatt, men det nyttet ikke – døren var for solid.

 Ikke lenge etter ankom politimester Krabbetre og inspektør Hermansen. Inspektøren fikk umiddelbart motgiften, og innså at Nissan hadde vunnet anbudet takket være juks og bedrag. Følgelig ble Haré utpekt som årets leverandør av julebakst i Kmick, mens Nissan ble fraktet til politistasjonen av Krabbetre. Det viste seg at Nissans små hjelpere også var forheksede – de var ganske enkelt fattige asiater som hadde reist til Europa i håp om et bedre liv, men i stedet endt opp som julebakstslaver hos deres medasiat Nissan. Siden Haré nå lå på etterskudd med produksjonen, ansatte han like godt alle de små hjelperne som ekstrahjelper ut desember.

 Litt senere samme dag var Haré og de små ekstrahjelperne i full gang med julebakstproduksjonen. Like etter dukket Sture opp. Han hadde vært for fortung til at Adolf hadde klart å bære ham, men heldigvis hadde han funnet en rød tråd ved plattformen som hadde vist ham den korteste veien ut av skogen. Sture hev på seg bakerklærne, mens Haré smilte bredt og tenkte: Dette er livet. Gjøre det man elsker, sammen med sin beste venn, for å glede andre.

Epilog

Litt senere denne desembermåneden, nærmere bestemt på julaften, satt en stor skikkelse midt i Hundrebakkeskogen og koste seg med julegrøt. Heldigvis er det naturligvis slik at om et troll skal være for evig sprukket som følge av julegrøtspising, er han nødt til å ha funnet mandelen i grøten. Og det er det jo ikke alltid han gjør…