I en kommune langt, langt borte var det en gang tre brødre ved navn Per, Pål og Arfan Bruse. Vel, strengt tatt var det en gang to brødre og én halvbror, den mellomste broren Pål hadde nemlig ikke samme mor som eldstemann Per og yngstemann Arfan. De levde noenlunde lykkelig i mange av sine dager, bortsett fra mandagene da de fartet rundt på boligvisninger. Per, Pål og Arfan bodde nemlig hos sine foreldre på Storgården, men hadde i det siste følt et behov for å flytte for seg selv. Spesielt Per og Pål hadde diskutert mye frem og tilbake og kommet frem til at de ønsket å kjøpe seg én enhet bolig de alle kunne bo i. Dessverre var denne kjøpsprosessen lang, omstendelig og med lite fremdrift fordi de aldri ble enige om hvilke kvaliteter boligen skulle ha. Pål mente boligen måtte ha et toalett som stod godt plantet på gulvet, mens Per foretrakk et vegghengt toalett fordi det da ble mye lettere å rengjøre under toalettet. Arfan ville på sin side ha et portabelt toalett, sånn at han kunne lage mat og ha flere jern i peisen samtidig som han var på do.

Noe annet de høylytt klaget over foran de griske meglerne var om hvorvidt de kunne bo i en bolig der vinduene var eldre enn 15 år – levealderen for vanlige trevinduer er nemlig 20 – 60 år, og spesielt Per var redd for å måtte bytte vinduer rett etter at de hadde flyttet inn. Som dere skjønner hadde de tre brødrene store problemer med å bli enige om boligens sentrale kvaliteter, men den største trusselen mot en felles bolig kom fra eksterne forhold: De allerede høye og stadig stigende boligprisene. Uansett hvor mye de sparte fikk brødrene den samme tilbakemeldingen fra pengeutlånerne: ”Egenkapitalen deres var bare knapper og glansbilder og de måtte komme tilbake når de hadde spart opp mer.” Brødrene Bruse syntes utlånernes krav var forferdelig urimelige – de hadde tross alt halve låven full av knapper og glansbilder og kunne ikke forstå at utlånerne ikke så på dem som solide lånekunder.