Da de hadde passert ni trær åpenbarte det seg en fremmedkar foran dem. Han stod vendt mot en stubbe, og bortsett fra at han hadde usedvanlig korte armer og buksen rundt anklene så han ut som en normal og ålreit type. Per analyserte seg raskt frem til hva problemet var – fremmedkaren satt fast i stubben. Det viste seg at hans navn var Urber E. Mast, og at han hadde vært i denne ubehagelige situasjonen i over 13 timer. Brødrene kunne ikke akkurat forlate stakkaren i denne tilstanden, så Per tok i bruk sine analytiske evner for å finne en løsning. Per tenkte tilbake på noe han pleide å se på om kveldene – en gjeng leger som holdt på med ganske så mye rart på hvilerommene og som dessuten hadde behandlet mange varianter av det problemet de nå stod overfor. Med denne ballasten visste Per nøyaktig hva som måtte gjøres for å redusere problemet, og han fortalte Urber hvordan han kunne komme seg ut av stubben. Urber svarte fortvilet: ”Hvordan tror dere jeg havnet i denne situasjonen i første omgang? Armene mine er for korte til at de rekker ned, så jeg klarer ikke å løse dette problemet alene”. Per hadde ikke lyst til å ta på problemet og snudde seg mot de to andre. Pål hadde skjønt hva som lå i luften og var sunket ned i et jordhull for å vise at han ikke ville bidra. Yngstemann Arfan stirret forvirret på Per før han omsider skjønte hvor Per ville. ”Nei, nei, NEI!” sa Arfan. ”Det gjør jeg ikke!”