Arfan ble derimot stående skeptisk ved bredden og våget ikke prøve seg før de andre to begynte å rope oppmuntrende til ham. Forsiktig satt han venstrefoten på vannoverflaten men før han visste ordet av det lå han nesegrus i vannet og plasket febrilsk for å ikke synke. Per og Pål kom løpende til, dro ham opp etter armene og lempet ham tilbake på fast grunn. I noen minutter lå Arfan og sprellet og kavet som en fisk på land, mens hans strevde med å få tilbake pusten. Per og Pål lo av ham og sa: ”Sånn går det når du ikke er vanntro som oss, din hedning. Vi gidder ikke bære deg over hele fjorden. Har du ikke noe i sekken din som kan hjelpe deg?” Arfan åpnet sekken og rotet litt rundt, før han med ett fant et par ski. Kanskje dette er vannski tenkte han og spente skiene på seg. Sannelig var de ikke det. Uten å vite det hadde Arfan gått rundt med et ekte par vannski i sekken, og snart var de alle tre på vei over fjorden. Per og Pål gikk først mens Arfan gikk sist og tenkte glad og fornøyd at de to vanntro brødrene hans bare kunne ha det så godt – å gå på vannski må være mye gøyere enn å gå på bena.