Foran dem stod en diger pelikan og sperret veien til Seters. På det blå brystet hans var det et bilde av en stor sau og i høyre vingen holdt han et langt spyd. Det viste seg at pelikanen het Gray Shaw og at han var kommunegrensevakt for denne veien til Seters. Gray rettet spydet truende mot dem og fortalte at veien var stengt for fremmedfolk. Seters hadde nemlig strenge restriksjoner på hvor stor befolkningen skulle være, for å på denne måten sørge for en stabil utvikling i boligprisene. De tre brødrene Bruse hadde kommet for langt til å gi opp nå, og tenkte så det knakte og brakte for å komme på en løsning.

Per var den første som skulle prøve seg på pelikanen, og naturlig nok tok han i bruk sine analytiske og logiske ferdigheter for å beseire ham. Siden Seters ville begrense befolkningsveksten i kommunen, tilbød Per å drepe de tre første de traff i Seters. Dermed ville befolkningstallet i kommunen forbli det samme. Uheldigvis var ikke mattematikk pelikanens sterkeste side, og han klarte derfor ikke henge med på Pers resonnement om at 3 minus 3 er lik null. Irritert dunket pelikanen spydskaftet i hodet på Per og jaget ham vekk. Pål var andremann og fortalte den gripende historien om Simba, Løvenes Konge. Dessverre fikk heller ikke dette forsøket pelikanen Gray til å slippe dem forbi, og Pål forstod heller ikke selv hva han hadde prøvd å oppnå med historien.

Som tredjemann lurte Arfan på om han burde gå inn i grisehuset, som lå like ved, og fise for å skremme pelikanen, men han slo denne ideen raskt fra seg til fordel for en genial tanke. Mang en gang opp gjennom historien hadde menn kappspist mot troll – så da måtte vel Arfan kunne kappspise med en pelikan. Gray aksepterte raskt utfordringen, og Arfan hentet frem en gigantisk og rykende varm grøtgryte fra sekken sin. Arfan og pelikanen fant hvert sitt grøtfat og begynte å spise i samme takt, skje for skje. Arfan kjente fort at han begynte å bli mett, men heldigvis hadde han en særdeles elastisk magesekk som enkelt utvidet seg selv. Gray så upåvirket ut, men etter en stund skjønte Arfan hva som var pelikanens styrke. Pelikanen svelgte ikke all grøten; han la i stedet for mye av grøten i den lange posten som hang under nebbet hans.

Arfan lurte på hva han kunne gjøre for å vinne duellen og kom frem til følgende løsning: for hver skje med grøt han spiste skulle han hive innholdet fra én skje over venstreskulderen, og kline én skje grøt i ansiktet. På den måten måtte magen hans kun ta i mot 1/3 av den grøten han hevdet han spiste. Denne taktikken så ut til å virke. Pelikanen Grays pose ble stadig fullere og han ble i tillegg litt forvirret av at Arfans ansikt begynte å ligne på en hvit sau. Arfans mage var begynt å bli temmelig stor og han var usikker på om han kunne vinne duellen, da Gray plutselig deiste overende. Pelikanen var nå så full av grøt – både i magen og i posen under nebbet – at han ikke lenger klarte å stå oppreist. Arfan var dermed seierherren. Per og Pål tok godt tak i Arfans grøttunge armer og hjalp ham over kommunegrensen, mens den stakkars pelikanen ble liggende igjen bak dem. Det hadde vært så mye enklere for alle parter om de tre brødrene Bruse bare hadde løpt forbi pelikanen med en gang de traff hverandre. I motsetning til hva folk flest tror, er nemlig ikke pelikaner i stand til å løpe ekstremt fort, og med all den tunge rustningen han hadde på seg ville han ikke klart å fly heller. Fortvilet så pelikanen Gray brødrene Bruse forsvinne i det fjerne, mens han gruet seg til å måtte skrive rapport om hendelsen.