De tre brødrene Bruse fortsatte gjennom skogen mot sentrum i Seters kommune, men på grunn av Arfans svulmende mage og svekkede evne til å bevege seg, gikk det veldig langsomt. Per og Pål ble raskt leie av å støtte ham, og Per foreslo derfor at Arfan tok en liten pause mens han og Pål kunne lete etter et ridedyr til ham. Ikke ett, ikke to, men tre minutter senere kom Per og Pål tilbake. Pål hadde funnet et esel, og sammen med Per klarte han å få Arfan opp på eselryggen. En liten stund senere, på kvelden lille julaften, ankom de tre brødrene Bruse Seters kommunesentrum. Per gikk først og så seg nysgjerrig omkring, mens Pål leide eselet som bar Arfan med den store magen. Etter å ha sovet under åpen himmel i lang, lang tid gledet brødrene seg til å få seg et godt rom på et skikkelig herberge. Dessverre viste det seg at alle herbegene var fulle – det var visst en konferanse i byen for de som skulle arrangere neste års manntallstelling, og disse folkene fylte hvert eneste rom. Men etter mye om og men fant brødrene omsider et herberge som hadde en stall de kunne få sove i. Dødstrøtte stupte de overende i høyet og sovnet til stallkorets rytmiske sang om en konge som skulle fødes i morgen.

De våknet tidlig neste morgen på selveste julaften da tre vise menn, som var på leting etter en eller annen, ved en feil snublet inn i stallen. Arfans mage hadde nå kommet tilbake til sin vanlige størrelse, og han hoppet derfor lekent rundt. Egentlig var det bare bra at de vise mennene hadde gått feil, fordi de tre brødrene hadde det travelt hvis de skulle rekke å kjøpe hus før julefeiringen skulle begynne. Da de gikk ut av stallen la Per merke til at det hang en svær stjerne over stalldøren. De fant raskt ut at for å kunne kjøpe seg hus måtte de henvende seg til kommunekongen.

En liten stund senere stod de tre brødrene Bruse foran det staselige kommuneslottet. Dessverre var døren stengt og ingen lukket opp da de banket på, men heldigvis fant Arfan en annen vei inn. Et stykke opp på veggen var det nemlig et åpent vindu, og med hjelp av tre par sugekopper Arfan hadde i sekken, klarte brødrene å klatre opp til og inn vinduet. Etter å ha virret rundt i de tomme slottsgangene en stund møtte de en bitteliten jentunge. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå ned den gangen og til venstre, så finner dere henne.” Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en liten jentunge. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå ned opp den trappen så finner dere henne.” Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en jentunge. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå ned til venstre, så finner dere henne.”

Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en jente. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå til høyre og ned trappen, så finner dere henne.” Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en jente som var litt kvinne. Pål spurte om hun visste hvor kongen var. Jenten svarte: ”Nei det aner jeg ikke, men kanskje storesøsteren min vet det. Gå ned den gangen og til venstre, så finner dere henne.” Brødrene takket for hjelpen og fant kort tid senere storesøsteren, en jente som også var kvinne. Heller ikke hun visste hvor kongen var og henviste de til storesøsteren sin. Per begynte å bli temmelig irritert nå; de hadde ikke tid til å løpe frem og tilbake i dette slottet som en og annen shaggy på gjenferdjakt. Dessuten visste han at det ville bli en temmelig kjedelig historie å fortelle hvis de gjentatte ganger gjorde nesten det samme.