Det lille snøfnugget kjente Jorden trekke seg nedover. Bort fra den frie, lyse tilværelsen og ned mot en kompakt fysisk gjenforening med sine søsken. Fnugget kjente vinden ta godt tak i de ujevne kantene sine og håpet på hjelp til å vinne ny høyde, men innså raskt at vinden for det meste førte det bortover og ikke oppover. Under seg skimtet han høye fjell og skogkledde landskap – steder der han i alle fall kunne få ligge i fred i vakre omgivelse og drømme om atter en gang å kunne fly. Fnugget følte seg splittet mellom ønsket om å fortsette den vidunderlige ferden enda lenger, og ønsket om at Jorden kunne trekke ham ned så han kunne få leve i denne vakre naturen. Etter hvert som fnugget nærmet seg jordoverflaten skjønte han at hans skjebne var annerledes. Meter for meter falt han mens vinden rev og slet i ham.  Det var fortsatt fjell og skog i sikte, men fnugget hadde kurs mot noe som lå mellom alle fjellene. Den store varmekilden. Konstruksjoner av betong, stål og døde, mishandlede trær. Oppvarmede konstruksjoner med tusenvis av små varme vesener som virret rundt som hodeløse maur.

Noen hundre meter under ham – på et flatt, fint område – lå en rekke av hans søsken som et hvitt teppe; pent og pyntelig mellom konstruksjonene. Fnugget håpet det skulle lande der og ha det fint i alle fall en liten periode, da han så det grusomste. Et pustende og pesende metallbeist for frem med en skrekkelig skrapelyd og dyttet søsknene hans sammen til en svær haug, før beistet både slo dem i hodet og pøste enda flere mishandlede snøfnugg på toppen av dem. Hvit av skrekk ønsket fnugget av hele sitt hjerte at det ikke skulle lide samme skjebne. Fnugget ble plutselig tatt av et vindkast som sendte ham i en miniloop. Da han igjen kunne se bakken forstod han at han ville lande på eller mellom de små varme skapningene som pustet frostrøyk. Brått slapp vinden taket og fnugget dalte loddrett nedover. Han skjønte han ville lande på en skikkelse i lue og svart frakk. Skapningen var dekket av et tynt lag med snø, og fnugget trakk den konklusjonen at dette måtte være en skapning som likte snø – og som ville kunne gi ham et kort, men lykkelig liv. Idet fnugget raff skapningens arm kjente han umiddelbart en kontakt med sine brødre og søstre som hadde kommet før ham. Gjenforeningen. Fnugget skulle akkurat til å spørre hva de syntes om livet da han så noe komme mot seg. En hanskekledd hånd slo ham med enorm kraft og børstet ham bort fra armen. Fnugget ble splintret i tusen biter og kjente det begynte å svartne for ham mens han falt mot bakken. Det siste han så var at skikkelsen forsvant inn i en av stålkonstruksjonene. Ut fra døren kom en varm vind. En for varm vind. Fnugget rakk knapt å reagere før han døde og gjenoppsto.