Jon Bonde kjente varmen slå mot seg da han forlot den kalde desemberluften og entret den store lyse foajeen til Teknobedriften. Like foran ham lå en skremmende livaktig nisse og slappet av på dekket til et minicruiseskip som lå og skvulpet i en stor fontene. Fra fontenen sprutet det ut store snøflak som dalte ned over nissen, cruiseskipet og det omkringliggende vannet. Fascinerende tenkte Bonde mens han tok av seg lue og hansker og gikk med faste skritt mot den smilende brunetten som stod i resepsjonen.

– Hei mitt navn er Bonde, Jon Bonde. Jeg har en avtale med T. Johnsen Johnsen.

– Ett øyeblikk, svarte brunetten med akkurat passe miks av varme og høflighet i stemmen.

Bonde likte å vite navnene på dem han traff og kastet derfor et blikk på navneskiltet hun hadde på venstre side av brystet. Men hva var det som stod der da?  Ma – Me – Marita? Marille? Det var et fint utformet navneskilt med forseggjorte bokstaver. Men akkurat her og nå kunne ikke Bonde vært mer enig med Blindeforbundet sin kampanje om at mange av matvarene i Norge er for dårlig merket – man må jo kunne lese hva man forlyster seg med. Bonde lente seg forsiktig fremover og prøvde seg en gang til. Mathilde?

– Marielle er navnet, om det er navneskiltet du stirrer på?

Bonde syntes plutselig det føltes ekstra varmt, og åpnet jakken før han svarte.

– Marielle ja. Til å være et navneskilt det var det et fint navn. Jon heter jeg. Eh, sa jeg det?

– Det sa du. Len deg litt frem er du snill.

Marielle bøyde seg forsiktig frem og klistret brutalt en lapp på venstre siden av Bondes skjortekledde bryst.

– Sånn, nå kan alle se hva du heter også. Vennligst sett deg i sofagruppen til høyre, så vil du straks bli hentet.

Bonde mumlet frem et takk og gikk mot sittegruppen mens han irriterte seg over å ha stirret på resepsjonisten. Sofaen var av den myke typen med stor avstand fra kanten til ryggen og kort hard rygg. Bonde seg godt ned i sofaen og lente seg tilbake, slik at han halvveis lå, halvveis satt. For å utsondre en stil litt mer i tråd med sofaen og Moodsick-dressen han hadde på seg, la han høyrefoten pent over venstrefoten slik alle fasjonable mannlige sofasittere gjør.

Få minutter senere kom en ung mann gående mot ham. Mannen presenterte seg som Duran Duran, Johnsen Johnsens personlige assistent, og ba Bonde følge etter ham til heisen. Vel inne i heisen trykket Duran Duran på 20. og holdt nøkkelkortet sitt foran en kortleser for å starte heisen. Bonde la merke til at ingen kode krevdes. Heisen startet med et forsiktig rykk og Bonde smilte inni seg mens han på godt norsk tenkte «Let the games begin».