Sid Meier satt fra seg vasketrallen på vasketrallerommet, lot døren automatisk gå i lås og spaserte over gangen til vaskepersonalets pauserom. Han kastet et raskt blikk i begge retninger for å sjekke at gangen var tom og skyndte seg inn på pauserommet. Rommet var tomt og sparsomt møblert – et bord, noen stoler, en kjøkkenkrok og et ventilasjonsuttak. Sid gikk bort til kjøkkenskapet og fant frem «Den Store Renholdsboken» bind 1 til 4 i kledelig rosa omslag ispedd grønne prikker. Hvert av bindene var på størrelse med Duden, og serien hadde utøvd minst like stor innflytelse på den globale renholdsbransjen opp gjennom historien som Duden hadde på verdens tysklærere. Sid la de fire bindene vannrett oppå hverandre og lempet de over på den ene stolen. Deretter dro han stolen bort til veggen under ventilasjonsuttaket, tryllet frem et skrujern fra lommen og klatret til toppen av bokstabelen. Hodet hans var nå på høyde med åpningen til ventilasjonssjakten. Ett minutt senere hadde Sid skrudd opp tre av skruene og snudd risten slik at den hang løst fra én skrue under uttaket. Til tross for at Sid var en liten mann – under 1,60, tynn og nesten uten skuldre – virket ventilasjonssjakten uhorvelig liten. Sid kjente pulsen stige; dette var øyeblikket han hadde ventet på. De siste månedene hadde han vasket toaletter og gulv og gud vet hva mens han gjorde seg kjent med bygget og de andre ansatte. Nå var tiden i ferd med å renne ut med skyllevannet og Sid var derfor tvunget til å handle.