På denne tiden av dagen var de andre vaskehjelpene ute på rundene sine, men Lance Bob var uberegnelig og kunne plutselig finne ut at han trengte en pause. Av den grunn kunne ikke Sid bli stående foran den åpne sjakten for lenge. Sid trakk pusten dypt et par ganger for å roe seg ned før han klatret opp på stolryggen for å vinne noen ekstra centimeter.  Han førte først armene, så øvre del av overkroppen inn i sjakten. De kalde metallveggene berørte ham på begge sider, men det gikk hårfint. Sid presset hendene mot veggene i sjakten og dro seg opp mens han prøvde å hjelpe til med beina mot veggen. Han hadde på seg både klatrehansker og spesialdesignede sko, men å få godt grep på sjakten og veggen var vanskeligere enn han hadde trodd.  Etter noen stressende minutter hadde Sid fått tyngdepunktet inn i sjakten og dro lettet beina inn også. Plutselig slo det ham. Risten foran sjakten! Å snu seg i sjakten var umulig. Skulle han krabbe ut igjen? Han slo fort bort tanken. Å komme seg inn i sjakten med beina først var ingen mulighet. Sid ålte seg derfor fremover så fort han kunne. Noen meter lenger fremme delte sjakten seg i to. Sid lirket seg inn i det ene løpet med overkroppen, og fikk etter mye om og men underkroppen inn i den andre sjakten slik at han kunne rygge inn i den og dermed snu seg. Rask som en antilope ålte han seg tilbake til ventilasjonsuttaket, tok tak i risten og tapet den fast med renholdstape.