Byggheisens dører gled lydløst til siden og åpenbarte en mørk hall med én malt og åtte fargeløse og solide metalldører. Ved siden av hver dør var det en kodeleser og et lite panel med bokstavtaster. Duran Duran gikk bort til en av de fargeløse dørene og dro frem adgangskortet sitt. Han stilte seg så tett opptil kortleseren at Bonde ikke kunne se hva han tastet inn, men noe må det ha vært for døren gled plutselig opp.

– Etter deg, sa Duran Duran.

Bonde gikk inn i et stort og luftig lokale. Veggene var malt i sterke, men behagelige farger. Rommet var preget av ulike sitteplasser. Høye og lave, myke og harde sitteplasser. Alle med en spesialtilpasset plate for en notatblokk eller PC. Mellom sitteplassene var det all salgs figurer. Bonde var ingen ekspert på kunst, men skulpturene så ut til å ha både asiatisk, afrikansk og norsk opprinnelse. Ved første øyekast trodde Bonde rommet var tomt, men han skjønte fort at han ikke kunne se hele rommet fra sin posisjon.

– Følg meg sa Duran Duran og la av gårde mellom skulpturene.

Bonde fulgte etter mellom skulpturene. Med ett syntes han at han hørte noe – en svak nynning, var det det det var? Lyden ble sterkere etter hvert som de gikk og da de rundet en halvhøy skillevegg så Bonde hva som laget lyden.