Bonde stirret rett på en røslig kar som lå på magen på noe som minnet om en lav massasjebenk. Heldigvis var han påkledd. Armene hang rett ned, og det så ut som om han jobbet med noe som stod på gulvet mens han nynnet do do do do do do do dodo dododo dodo.

– Jon Bonde er her, sa Duran Duran

Den røslige karen klappet igjen en laptop og trakterte massasjebenken like elegant som Dorthe Skappel da han kom seg opp i sittende posisjon. Karen reise seg opp, rakte frem en stor og hårete neve, og sa

– Mitt navn er T Johnsen Johnsen. Velkommen.

Bonde rakte frem hånden og presenterte seg. Johnsen Johnsens neve var god å hilse på. Håndflaten tenderte til å være trælete, som om han hadde utført mye hardt arbeide opp gjennom årene, men samtidig var den myk, hadde et hint av muskat og gav en antydning av qwerty-følelse. Johnsen Johnsens grep var fast og hendene deres gikk opp og ned, opp og ned mens de hilste på hverandre. Bonde var alltid den som slapp sist når han håndhilste på folk, men her hadde han møtt sin likemann. Johnsen Johnsen smilte og nikket og humret godt i skjegget han ikke hadde, men sa ingenting. Da de hadde hilst i noen minutter uten å veksle andre ord enn navnene sine, bestemte Bonde seg for at nok fikk være nok og begynte å løsne grepet.