Kalenderen hadde nettopp bikket desember, og det kunne ikke være tilfeldig at Den dna-løse befant seg akkurat her akkurat nå. Det måtte være Teknobedriften som var målet hans. Teknobedriften drev nemlig vedlikeholdsarbeid på en av verdens best bevarte hemmeligheter. Det var bare en håndfull personer som kjente til denne hemmeligheten, og internt i NIKS var det kun Nissa og Dronningen som var blant de innvidde. Formelt sett kjente ikke NIKS til lønndommen, men Nissas forgjenger, Seint Klaus, hadde betrodd ham det på dødsleiet. Nissa hadde i sin tur innlemmet Dronningen i hemmeligheten etter hans utnevnelse. Jo mer Nissa tenkte på Spekepølsemannen og Teknobedriften, dess mer overbevist ble han – det eneste logiske var at Spekepølsemannen var ute etter hemmeligheten. Nissa besluttet å fortelle resten av ledergruppen at Teknobedriften var målet, men uten å meddele hvorfor. Han kunne heller ikke varsle Teknobedriften i tilfelle de hadde muldvarper i taket. Dessuten ville dette avslørt NIKS’s eksistens for utenforstående. Nissa vedtok å oppheve beleiringen av byen og iverksette mer spesifikke kontraspionasjerelevante tiltak.

NIKS hadde lenge ønsket å komme på innsiden av Teknobedriften for å tilegne seg kunnskap om de mange tekniske duppedittene som ble utviklet der, men hadde manglet et legitimt grunnlag. Nå når Teknobedriften var utsatt ble jo NIKS nødt til å reagere, og om de som en bieffekt fikk kjennskap til nye produkt var det bare positivt. Nissa ble lett fasinert av de enkle oppfinnelsene som hadde et konkret praktisk bruksområde. Spesielt sugekoppene med klatreegenskaper var noe han ønsket seg; forutsatt at Teknobedriften klarte å lage noen som ikke sluttet å virke etter kort tid. Men enn så lenge måtte han nøye seg med ryktene og vente til produktet kom på markedet.