Lenger borte i gangen stoppet Lance Bob og vendte seg mot veggen. Hurtig banket han rytmen til sangen Secret Door på ulike steder på veggen. Veggen trakk seg med ett litt tilbake før den gled ut til siden og åpenbarte en heis. Lance Bob hev både seg selv og trallen inn og satt heisen i bevegelse mot 20. etasje. Heldigvis var dette en god gammeldags ekspressheis rett oppover, og ikke en av disse moderne Byggheisene som skulle innom alle kriker og kroker av bygget.  Plutselig hørte Lance Bob en ny piping fra lommen og han hentet opp skjermen igjen. Smalahoveovervåkingskameraet i 20. etasje hadde blitt aktivert av en bevegelse og viste ham nå et opptak som var noen minutter gammelt. Skjermen hans viste en person, først vettskremt så lettet, som stirret rett på Smalahovekameraet før han forsvant – sannsynligvis inn i det midtre løpet som var det eneste stort nok til å romme en mann. Lance Bob var så sjokkert over det han så at han måtte støtte seg til trallen. Personen i ventilasjonssjakten var Sid, hans relativt nyansatte renholdsmedarbeider.

Duran Duran hadde øyeblikkelig en liten skjerm i hånden. Bonde så at Duran Duran stivnet og han forstod at noe var på ferde. Duran Duran skyndte seg bort til Johnsen Johnsen og viste ham et eller annet. Johnsen Johnsen ba Bonde bli der han var og ferdiggjøre oppgaven, før han og Duran Duran løp av sted. Bonde la øyeblikkelig fra seg trolldeigen, børstet av hendene og småjogget på en smygende måte etter de to. Han var ikke her for å leke med trolldeig.

Sid følte seg som om han var døden nær. All luften ble slått ut av ham da han landet og hele kroppen hans skrek etter oksygen. Da noen sekunder hadde gått kom han til hektene og kavet seg opp på bena. Én malt og åtte fargeløse og solide metalldører omgav ham. Sid var ikke i tvil om hvilken dør som skjulte hemmeligheten – det måtte være den rødmalte døren. På en av vaskerundene hans hadde han kommet over lydløse plastiske eksplosiver og klart å snoke til seg en liten klump. Nå var det på tide å nyttiggjøre seg av denne teknologien. Sid tok hånden ned i brystlommen for å ta ut eksplosivene, men det var lettere sagt enn gjort. Eksplosivene var blitt most da han ålet seg gjennom sjakten og hadde klistret seg til skjorten hans. Sid grafset ut så mye eksplosiver som mulig, knadde de sammen til en klump, festet de på den røde døren og satt i tennpluggen. Deretter trakk han seg unna til andre siden av rommet og trykket på fjernkontrollutløseren.

Bonde hastet lydløst etter Johnsen Johnsen og Duran Duran da han plutselig hørte et dempet smell. Hva kunne det være? Noe som veltet? Bonde så at de to andre forsvant gjennom en sidedør som umiddelbart lukket seg etter dem. Da han kom frem til døren lette han febrilsk etter en åpningsmekanisme, men kunne verken se en kortleser eller nøkkelhull. Ikke en gang et dørhåndtak. Det var heller ingen bokhylle eller peis i nærheten som kunne fungere som utløsermekanisme slik som i alle gamle filmer.

Lance Bob forstod at det virkelig var alvor og trykket på heisens turboknapp. Han kjente den umiddelbare akselerasjonen og følte at han ble trykket mot gulvet. Bare sekunder senere stoppet heisen i 20. etasje og døren gled til side. Lance Bob grep trallen og stormet ut.

Sid befant seg i et stort rom med hvite vegger, hvitt tak og hvitt gulv. Den ene halvdelen av rommet var fylt med ulike datamaskiner og virket å være en forskningslab, mens den andre halvdelen var bak en glassvegg og fullt av diverse industrielt produksjonsutstyr. Sid gikk rett bort til den nærmeste PCen og plugget en liten maskin i en av usb-portene. Mens maskinen jobbet med å knekke påloggskoden startet Sid med å lete gjennom skuffer og skap etter tegningene til den store hemmeligheten. Det var sannsynligvis ingen kamera her, fordi opptak ville avsløre hva som foregikk i dette rommet, men inngangsdøren var garantert overvåket. Han hadde dermed ikke mange minuttene på seg. Sid var klar over at det var langt fra sikkert han ville finne det han lette etter før vaktene kom, men han visste han kunne takle hva som helst.