Bonde lette frenetisk etter utløsermekanismen, men innså fort at det var nytteløst. Hva nå? Tenke, tenke, tenkte han. Hvor går denne døren? Han orienterte seg i rommet. Døren var nødt til å føre til et sted som lå til høyre for inngangsdøren han selv hadde brukt tidligere. Bonde la på sprang og befant seg snart i den mørke hallen. Han var på nippet til å stoppe for å vurdere hvilken dør han skulle prøve, da han så at den røde døren var sprengt i stykker. Bonde fortsatte løpet sitt og hoppet elegant over dørrestene.

Lance Bob var sikker på hvor inntrengeren hadde tenkt seg og nærmest fløy med sine 110 kg i retning dette lokalet. Han befant seg i en hemmelig bakgang og siden Sid sikkert hadde brukt hovedinngangen ville Lance Bob kunne overraske ham. Lance Bob nådde frem til bakdøren og braste inn.

Sid var halvveis gjennom skuffer og skap og papirene fløy overalt da han med ett hørte et skrall. Han hevet blikket – klar til å møte hvem det måtte være – og stirret rett på… Lance Bob? 20 meter fra ham stod Lance Bob og pustet og peste svær som en hval. Og med en vasketralle? Sid begynte å gapskratte. Han kunne ikke tro at de sendte vaskepersonalet bevæpnet med en vasketralle for å stoppe inntrengere.

Lance Bob trengte bare et par øyeblikk på å få tilbake pusten og sa:

– Helsiken heller Sid! Hva holder du på med? Om 7 år og 8 måneder vil jeg ha lært deg alt jeg kan. DU KAN BLI VERDENS BESTE RENHOLDER!

– Slutt å snakke med store bokstaver. Selv om du kanskje trodde det var jeg aldri virkelig din disippel. Jeg er bare interessert i tegningene slik at vi kan bygge vår egen maskin.

– Da må du forbi meg!

– Og hvordan skal du stoppe meg ditt feite beist?

– Slik!

Lance Bob løsnet moppen fra renholdstrallen og svingte moppen rundt som en ninja. Sid kvapp til. Dette hadde han ikke ventet. Han så seg raskt rundt og heldigvis stod det en mopp like i nærheten. Sid rullet seg over bordet så glass sprutet og PCer knuste, fikk tak i moppen og vendte seg mot Lance Bob.

Bonde løp gjennom en trang, mørk gang mot lyset i enden. Da han kom frem bråstoppet han for å få overblikk over situasjonen. Til venstre for seg så han Johnsen Johnsen og Duran Duran, men det var i midten av rommet det foregikk. En svær dundre og en tynn forvokst dverg sirklet rundt hverandre med mopper i hendene. Med ett hørte han en svak lyd.

Oh-hoh-hoh-hoah
Oh-hoh-hoh-hoah

Hva i alle dager var det? Og hvor kom det fra? Kom det fra renholdstrallen? Lyden fortsatte, men nå gradvis høyere.

Oh-hoh-hoh-hoah
Oh-hoh-hoh-hoah

Jovisst kom lyden fra renholdstrallen, og det var; var det ikke? Jo det var det. I det musikken begynte for fullt startet slagene å hagle mellom dundren og minien.

Everybody was Moppe Fighting
Those strokes were fast as lightning
In fact it was a little bit cleaning
but they did it with expert timing

There was funky cleaning men from funky Washingtown
They were washing them up
They were washing them down
It’s an ancient modern art
And everybody knew their part
From a fainting, to a slip
And a kickin’ from the hip

På dette tidspunktet hadde Bonde selv begynte å bevege på hoftene, mens han moppe-fightet med seg selv i luften.

There was funky Lance Bob and little Sid the Man
He said, here comes the big boss, let’s get it on
We took the bow and made a cup
Started swaying with the mop
A sudden motion made me skip
Now we’re into a brand new trip

Bonde var sikker på at en av de to fighterne måtte være Spekepølsemannen. Men hvem av dem? Dundren var stor nok til å være en skikkelig spekepølseelsker. Men på den annen side var spekepølsene alltid halvspiste, noe som kunne passe bra med en mini-mann. Bonde bestemte seg for å ta ut begge samtidig.

Everybody was Moppe fighting
Everybody were fast as lightning
In fact it was a little bit fright’ning
Make sure you have expert timing
Moppe fighting, had to be fast as lightning…

I det sangen begynte å ebbe ut hev Bonde en brevkniv gjennom luften samtidig som han tok tak i trallen og siktet seg inn på minien. Sekunder senere var dundren fanget i en lampe som hadde blitt kuttet ned fra taket av kniven Bonde kastet, mens minien var innelåst i det spesialforsterkede bosspannet på vasketrallen.

– Godt jobbet Bonde, sa Johnsen Johnsen mens Duran Duran hjalp Lance Bob løs fra lampen.

– Ingen årsak, svarte Bonde og sa: Jeg antar det er minien som er inntrengeren? Jeg kommer fra etterretningsvesenet. Vi hadde spor som tydet på at en internasjonal forbryter planla å stjele bedriftshemmeligheter fra dere, og bestemte oss derfor for å agere.

Johnsen Johnsen nikket rolig og ba Marielle, som dukket opp ingensteds fra, om å oppbevare Sid til Bonde var klar til å hente ham. Etter en kort prat følte Johnsen Johnsen og Bonde at de begge hadde fått vite det de trenge å vite, og de skiltes som venner.

Bonde trillet glad og fornøyd vasketrallen ut byggets hovedinngang og inn i den mørke vinteren, mens Sid bannet og steikte i bosspannet.

Lance Bob kom fort til hektene etter moppekampen og danset videre til sin egenkomponerte vaskesang mens han glad og fornøyd ryddet i rotet Sid hadde laget.

Litt senere på kvelden stod Johnsen Johnsen og stirret ut av kontorvinduet i toppetasjen mens han tenkte på dagens hendelser. I en lengre periode hadde Teknobedriften utført vedlikeholdsarbeid på Julegavemaskinen, maskinen som produserer alle gavene som julenissen har med seg. Det var tegningene til denne maskinen Sid hadde vært ute etter, men heldigvis hadde han mislyktes.

I et annet bygg, i et annet kontor, stod Nissa og stirret ut på den kalde, klare vinternatten. Gjennom avhør av Sid hadde det kommet frem at han var fra Den demokratiske republikken Kongo. Det hele hadde startet med at Norge hadde sendt Tjostolv Moland og Joshua French for å spionere på Kongo og rapportere alle Kongos industrielle, kulturelle, teknologiske, historiske og personlige hemmeligheter hjem til Norge. Etter avsløringen av de to spionene hadde kongoleserne lenge tenkt på hvordan de skulle ta hevn, og i år hadde de endelig funnet ut hvordan. De skulle stjele tegningene til Julegavemaskinen.  Heldigvis hadde resolutt inngripen fra en sikkerhets- / renholdsansvarlig og en av hans egne agenter stoppet planene. Kongo ville ikke få bygge sin egen julegavemaskin – eller enda verre, selge tegningene til det høystbydende kriminelle nettverket. Og takk Gud for det.