DI-DI-DI. DI-DI-DI. DI-DI-DI. Venstrehånden flytter søvnig på seg og slår av vekkerklokken i en rutinert bevegelse.  Sove videre. Fem minutter senere ringer vekkerklokke nr to. Den er vanskeligere å slå av i søvne – dermed er det på tide å stå opp. «Hvorfor har du to vekkerklokker når det egentlig holder med den som er vanskelig å slå av?» har jeg blitt spurt. Til det har jeg ikke noe godt svar, annet enn at det er den første som er originalen – min første vekkerklokke. Det skal litt til å kvitte seg med den, spesielt når den virker utmerket og det er min egen feil at jeg aldri snoozer den.

Jeg kaster bort dynen og svinger bena ut av sengen. Det er fortsatt natt ute. Livet kan bli ensformig. Jobb, litt trening, TV og PC, finne på noe i helgene, så runddansen en gang til. Kanskje har man en ektefelle og/eller unger, men det blir ofte enda mer rutine. Av og til er det godt å bryte opp, gjøre noe helt annet. Av den grunn har jeg besluttet å dra ut på vandring. Alene. Fri til å tenke. Fri til å handle. Fri til å ikke handle for den saks skyld. Jeg kler meg lett, hiver noen ekstraklesplagg og litt mat i sekken. «Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski» var det en sang som het engang. Vi sang den på barneskolen, husker at jeg likte den. Det er riktignok 20 grader for varmt for ski, men ellers passer sangen bra. Ut i det fri.

Jeg låser døren og tar bena fatt. Det nærmer seg soloppgang i den fineste sommeren i manns minne. Sol og temperaturer over 20 grader i gud vet hvor mange uker. Noen kilometer senere begynner skogen. Takk og farvel til byens tjas og mas med alle sine rutiner og plikter. Hei til naturen. Jeg labber av gårde på en smal sti gjennom en miks av bar- og løvtrær. Her og der er det spor av mennesker – fire fem gamle trepaller får meg tørrskodd over en myr. En trestamme veltet over en elv fungerer som bro. Selv om jeg har sett både pallene og trestammen tidligere overrasker de meg alltid. Dette er ikke et typisk turområde. Ingen reiser hertil bortsett fra de som bor i nærheten, og knapt de engang. De fleste nøyer seg med å gå på forseggjorte turveier. Til tross for at det er få som ferdes i området har likevel noen tatt seg bryet med å gjøre det enklere å ta seg frem tørrskodd. En stor fordel i et område som normalt er regntungt. Samtidig har brobyggerne, i motsetning til enkelte andre, ikke gått bananas og laget troll, benker og skilt overalt. Applaus til de ukjente for akkurat passe og diskre tilrettelegging.