Solen står høyt og varmer godt. Enda har jeg ikke truffet på noen. Jeg runder en sving og er brått ikke alene lenger. På et gresskledd platå noen titalls meter fra stien befinner det seg to personer. De er delvis skjult bak noe vegetasjon, men det er helt klart to personer med for lite klær på. Med tanke på den høye temperaturen skal det godt gjøres å ha på seg for lite klær, men disse to har altså klart nettopp det. Skal jeg gå forbi eller skal jeg hilse? Jeg kan ikke dy meg og roper ut: «Ser ut som om dere har det ganske gøyt. Er det plass til en til?» Det blir en brå stopp i bevegelsene på platået før en kvinnestemme svarer: «Nei ellers takk». «Ha en fortsatt orgasmisk dag» svarer jeg og rusler videre.

Nå har jeg sett det også. Men hva om de hadde invitert meg opp? Hva hadde jeg gjort da? Ikke godt å si. Det er generelt uhøflig å takke nei til en invitasjon, og uhøflig vil jeg ikke være. Men dersom man inviterer seg selv på besøk, føler ofte verten at hun må si ja for å være høflig. I så fall ville det høflige av meg ha vært å takke nei til invitasjonen for å rette opp i uhøfligheten jeg begikk da jeg inviterte meg selv inn bakdøren. Hun takket jo nei, så da er det ingen problemstilling. Men hva med ham? Han sa ingenting. Kanskje han ønsket besøk. I disse likestillingens dager burde vel begge vertene avsi sin stemme. På den annen side er det ikke sikkert de var gift, i så fall har de hver sine eiendeler, og hun var kanskje vert alene. Om hun var vert alene er hun naturlig nok i sin fulle rett til å selv velge hvem som inviteres. At jeg ikke har spesielt lyst til å komme på besøk til ham, er en annen sak. Nå ja, nok om det. Jeg tar en pause i både vandring og tenking, lar solen slikke ansiktet og drikker en slurk vann.