En bevegelse? Det var noe som føk opp i treet, var det ikke? Jeg stirrer oppover til øynene mine treffer noe. Et ekorn. Det må ha klatret opp stammen og sitter nå på en gren to meter over meg. Ekornet stirrer på meg som om det aldri har sett et menneske før. Selv om det sannsynligvis har det. Men hvorfor stirrer det slik da? Kanskje det er på besøk i menneskehagen? Vi besøker jo dyrehager for å se på alskens dyr – hva om ekornet har oppsøkt stien for å se på oss mennesker? Idet jeg tenker tanken vet jeg de fleste vil avfeie slikt som det reneste vås, men det er da overhode ingen grunn til at vi skal være så overlegne og at vi skal kunne vite hva alt og alle andre tenker.

Jeg rusler videre. Med solen skinnende i ansiktet og ekornet friskt i minnet, beveger tankene seg bakover i tid. Bakover til sist jeg så en hjort i det fri. Det må være rundt 10 år siden. En lys mainatt i 2-3 tiden stod den plutselig der. Midt i bilveien og stirret på oss. Et gevir som strålte av makt, og en pels som skinte under lyktestolpen. I en av landets største byer, i et tett befolket område, midt i rekkehusland, møtte vi altså en hjort. Den må ha kommet ned fra skogen noen kilometer unna og forvillet seg inn i asfaltjungelen. Bilføreren hev seg på bremsene og stoppet gode 10 meter fra hjorten. Om det skyldtes frontlysene, bremselyden eller annet er ikke godt å si, men hjorten la uansett på sprang. Med overraskende letthet og eleganse løp den opp en bratt skråning inn i velkjent skogkledd terreng. Lite visste vel hjorten at på toppen av skråningen tok skogen slutt. Ikke flere ville trær og busker, men derimot avdøde trær – rette sagt drepte trær – kuttet ned i sin beste alder, bearbeidet og pleiet av David Fishers likemenn, før de ble stablet oppå hverandre i de rektangulære kassene som i rekkehusland utgjør den enes massegrav; og den andres hjem. Vi lurte på om vi skulle kjøre rundt og opp der hjorten hadde løpt. Vi lurte også på om vi på en eller annen måte kunne lokke den tilbake til skogen. Siden ingen av oss var hjortehviskere, og for ordens skyld slett ingen hjortedrepere, bestemte vi oss imidlertid for å dra videre. Forhåpentligvis fant hjorten veien hjem til den langstrakte skogen.