Siden dette har jeg altså ikke sett hjort i det fri. Det kan selvfølgelig hende det var en kjempetilfeldighet at vi så hjorten den gangen, men det kan også ha noe å gjøre med homo sapiens sapiens utbredelse. En kort digresjon har vi tid til, så for de av dere som tror jeg skrev feil i forrige setning, så gjorde jeg til opplysning ikke det. Sjekk det ut selv på nettet eller i et godt gammelt leksikon. Chipeti chop trehus. KADABOOOOM. Tuneller. Det forsvinner til stadighet små grønne flekker her og der, og myk og behagelig skogbunn erstattes med kalde, mørke og harde menneskeetterlatenskaper. Vi brer om oss på bekostning av andre, og der vi burde bre om oss stenger vi oss inne. I gode gamle dager, tilbake i de glade 90-årene, var det stor bevegelsesfrihet i skolefriminuttene på barneskolen.  At vi skulle holde oss unna bilveien og de tilstøtende nabolagene var selvsagt, men i skogen var det fritt spillerom. Ingen fysiske eller mentale grenser. I et lite barnesinn kan selv 50 meter med skog være det dypeste Amazonas, og vi hadde betydelig mer enn dette på hele to sider av skolen. Vi gikk gjennom den ene skogen helt til vi kom til stupet. De modigste av oss klatret til og med ned «veien» fra stupet til bakken under. Vi gikk gjennom den andre skogen til vi kom til de omkringliggende blokkene. Vi bygget hytter, klatret og lekte. I dag gjør nok ungene på skolen mye av det samme, men nå er det mentale sperrer i den stadig mindre skogen. En rekke av trærne er nemlig malt. Malt for å danne en ytre grense – en grense ungene ikke har lov til å krysse. En grense jeg ikke liker.