Jeg husker en gammel vandrehistorie, om den er sann vites ikke. En gang på 60-tallet klatret en lærer på en av skolene i nærheten opp i et tre. Godt skjult blant grenene satt han med blokk og blyant og noterte ned navnene på alle som ulovlig kastet snøball i friminuttet. Jeg ser for meg det samme her. En godt voksen lærer ulastelig antrukket i lærerantrekk klatrer opp i et passende tre ved grensen. Istedenfor blokk og penn er det nå moderne hjelpemidler. På japansk maner drar læreren frem et 10,1 tommers nettbrett og filmer alle ungene som krysser grensen. For å komplementere bevismaterialet med glimrende nærbilder og fjerne enhver tvil om hvem synderne er, bruker læreren et kompaktkamera festet på en selfiestang, senket ned fra treet som et omvendt periskop. Den totale mangelen på personvern fanger tidsånden godt, og filmingen med påfølgende redigering bidrar til å øke lærerens digitale kompetanse og transformasjonskraft, noe som er påkrevd grunnet den stadig rivende teknologiske utviklingen. Det er ikke lenger nok at lærerne kan Facebook; nå må det mer digital kunnskap til. Når filmen er ferdigredigert må elevene konfronteres. Få elevene inn på kontoret én etter én og sett en lampe i øynene på dem. Læreren har også med seg en kollega slik at de kan spille good teacher, bad teacher. Om ikke dette får barna til å respektere skolegrensene så vet ikke jeg. Nå ja. Det var kanskje ikke helt realistisk dette. Læreren ville aldri hentet inn en kollega – men derimot spilt good teacher, bad teacher på egenhånd. En schizofren avhørsleder er nemlig alltid mer skremmende for små barnesinn.