Skolen har altså fått på plass grenser for å holde ungene på plass. Samtidig har omgivelsene i seg selv kommet tettere på. En barnehage, et moderne eneboligfelt (dvs eneboliger med hage på størrelse med en innendørs bod i en borettslagsleilighet), og for ikke å snakke om flere utvidelser av skolen, har gradvis spist seg innpå skolens uteareal. Stedet der eneboligfeltet ligger var ganske interessant for 20 år siden. I utkanten av feltet, helt opptil skolen, lå det nemlig et gammel forfallent hus av typen som til stadighet dukker opp i skrekkfilmer. Et trehus, ikke malt siden krigen, knuste og gjenspikrede vinduer, og en forfallen liten hage. Kun på ett område skilte huset seg fra de amerikanske filmene: størrelsen. Ikke noe gigantisk treetasjes hus med et stort og mørkt loft, men en liten rønne på 80 kvm over to etasjer som en gang i tiden hadde vært en nydelig liten enebolig, uendelig langt ute på landet. Nå forlatt og forfallent. Jeg tror aldri noen av oss var inni huset, ganske enkelt fordi det ikke var noen vei inn. Dessuten var vi ikke 100 % sikre på om huset var tomt, noe som gjorde en inntrengning ekstra farlig. Bombadilla, (som fikk kallenavnet fordi han til stadighet gikk rundt og blåste på en av de irriterende fløytene), hevdet nemlig å ha sett en gammel mann i vinduet i andre etasje en gang. Uansett om huset var bebodd eller ikke, førte det til at fantasien fikk løpe fritt: hvem hva hvor hvorfor når? I dag når jeg kan rasjonalisere over huset, var det sannsynligvis et eldre ektepar født på begynnelsen av 1900-tallet som bodde der til de ble tvangsflyttet på aldershjem eller til graven. Ungene var ikke interessert i å overta og solgte heller ikke huset. Dermed ble det stående til forfalls helt til eneboligfeltet kom og gjorde kål på det.