Vi kom oss altså ikke inn i huset, og bra var det vil mange si. «Det er fali det», og det har de sikkert rett i. Men vi gjorde andre farlige ting. I skogen hadde noen store gutter satt opp en slengdisse. Et kraftig rep, mye tykkere enn jeg kunne få begge hendene rundt, var knytt fast i en tykk gren på et mektig furutre. I andre enden av repet var det en sittepinne. Tilsynelatende en helt vanlig slengdisse; med tanke på treets og repets tykkelse en ganske trygg slengdisse. Sittepinnen var også rimelig tykk så vidt jeg husker. Det burde altså ikke være noe problem. Men det var det. Treet stod på kanten av et stup. Og den ytterste tredjedelen av svingbanen var ute i løse luften. Avhengig av hvor tøff du var, kunne du løpe med setepinnen mellom bena, eller du kunne nøye deg med å feste et godt grep rundt repet med hendene og kaste deg på pinnen før stupet. I begge tilfellene endte du uansett langt ute i det fri. Under deg var det intet, deretter intet, og til slutt gress og busker. Det var – det var et utrolig kick. Nervøsiteten, frykten, redselen før du tok sats, ekstasen og frihetsfølelsen i svevet, og lettelsen tilbake med bena trygt plantet på bakken.

Stup var i det store og det hele en risikofaktor i barneårene. I nærheten av der vi bodde var det en loddrett steinvegg, eller fjellvegg som vi kalte det. På tvers fra den ene siden til den andre var det flere ujevnheter som egnet seg til å klatre i. Det var to tverrgående løyper. En med brede ujevnheter som var god å ha bena på, og en smalere som var en utfordring selv for små barneføtter. De første gangene var det utfordrende å krysse, men etter hvert som rutinen økte ble det nærmest hverdagslig. I tillegg var det flere ruter fra bunnen til toppen av fjellveggen som alle måtte utforskes.