Som liten opplevdes både slengdissestupet og fjellveggen som uendelig høye. Det hadde i voksen alder vært interessant å vite hvor høye disse stupene egentlig var. Dessverre er det umulig. Begge deler ble sprengt vekk og erstattet med private eller offentlige bygninger flere år før jeg nådde tenårene. Når det gjelder fjellveggen kan jeg nok finne noen eldre å spørre, men det å få et anslag på høyden er ikke i nærheten av det inntrykket jeg hadde fått av å kunne se fjellveggen på stedet. Uavhengig av hvor høye disse stupene var er en ting klart. Et fall hadde gitt alvorlige skader. Et uheldig fall på hodet eller nakken ville ført til døden eller lammelse. De fleste fall ville sannsynligvis gitt benbrudd. Allikevel brukte jeg slengdissen og klatret i fjellveggen. Visste mine foreldre om dette? Fjellveggen sannsynligvis, slengdissen nei. Kanskje overvurderer jeg høyden selv i dag. Et uheldig fall kan man dessuten ha alle steder, f.eks. på fotballbanen. Kanskje var det ikke så høyt og farlig, men jeg utsatte meg definitivt for risiko som barn. Hvilke risiko utsetter dagens barn seg for? Det slemme svaret er alle sykdommer som følger av for mye stillesitting. PC, TV, mobil, nettbrett og alskens spillkonsoller styrer mye av hverdagen. Jeg tilhører den siste generasjonen der det var vanlig å vokse opp uten PC. Internett var noe dyrt vi brukte lite da vi først fikk PC i begynnelsen av tenårene. Internettet blokkerte jo telefonen, og det var ikke bra. Mobiltelefon – da det kom – var nettopp det, en mobil telefon som dessuten kunne brukes til å sende sms og spille snake. Dagens snakespill kan for øvrig ikke måle seg med det klassiske på en gammel Nokia. Knappene må føles for å være i ett med slangen.