På én generasjon har barna i stor grad gått fra å utsette seg for aktiv risiko, til å utsette seg for passiv risiko. Tidligere var det vi gjorde i seg selv risikofylt, nå er det vi ikke gjør som medfører risiko. Jeg kan legge til at jeg ikke var en villunge som var ute dagen lang på farlige utflukter, men jeg var ute. Jeg har også tilbragt utallige timer foran både PC og TV, og til en viss grad senere i livet også mobil og mer nylig nettbrett. Jeg skal ikke si at datidens barneaktiviteter er bedre enn dagens, men som med de fleste andre ting i livet er balanse et nøkkelord. Plukk det beste fra alle verdener. Imidlertid kan det virke som om det i dag er mer mobil og øvrig elektronikk enn utendørsaktiviteter. Noe ironisk i denne sammenheng er at det er vi, generasjonen som opplevde begge sider da vi vokste opp, som leder an i denne utviklingen. Vi har brukt mer og mer elektronikk opp gjennom livet og ser ingen utfordringer i dagens stillesitting. Parallelt med dette forsvinner de grønne områdene rundt oss gradvis. De grønne områdene der vi alle, store som små, skal bevege oss.

Jeg blir rykket tilbake til nåtiden. Jeg har vandret mange kilometer med tankene på fordums aktiviteter og er ved enden av stien. Solen er på vei ned over toppen til høyre og kaster delvis lys, delvis skygge, over den åpne plassen foran meg. Et gigantisk gjørmebad. Trær og busker borte. Steinknauser sprengt vekk. Halvdruknet jord ligger igjen. Her skal det bygges kontorbygg og industri. En annen av stiene ender i en menneskeskapt steinrøys av en byggeplass, men her er det gjørmen som gjelder. Menneskelig fremgang. Gjørme forever.