Jeg befinner meg i Peterskirken. Det er alltid noe spesielt med besøkene i religiøse bygg, uavhengig av hvilken religion de er bygget for. Religion er fascinerende. Hvordan noen kan tro så fast og bestemt på noe de verken kan se eller ta på, og som heller ikke kan bevises av vitenskapen. Det eneste beviset de religiøse har er sin egen følelse av at dette er virkelig – denne guden finnes. Selv er jeg en person som liker det jeg kan forstå. Om noe kan sees, berøres eller bevises av forskere, vitenskapsmenn og andre uendelig smartere enn meg, liker jeg det. Jeg ser også på meg selv som en realist, en som liker og tror på realfagene. Men nettopp derfor mener jeg det er godt mulig det eksisterer en gud. Universet er uendelig stort. Følgelig finnes det uendelige muligheter for at alt mulig rart kan eksistere i våre tre romdimensjoner høyde, bredde og dybde. Det sies at universet i tillegg kontinuerlig utvider seg – det må jo bety at universet er større enn uendelig stort… Den fjerde dimensjonen tid må også være uendelig. Å definere tid er vanskeligere enn å definere rom vi alle har et forhold til. Man kan definere tid som endring. Vi mennesker blir eldre, naturen eldes også, planetene, solsystemene, universet flytter seg. Selv om endringene jeg nettopp nevnte er ulike, har de én ting til felles: om vi lager en tredimensjonal modell av objektet på et «tidspunkt» og lager en ny modell «litt senere», vil vi se forskjell. De to modellene vil ikke være like. Endringen foregår altså i vårt tredimensjonale plan med høyde, bredde og dybde. Endring er at noe, det være seg små elementer ned på atomnivå eller mindre, til store samlinger av atomer i gigantiske stjerner, skifter form og innhold.