Men tiden kan også eksistere uten endring. Si at du setter et menneske inn i et tomt rom. Rommet har fire vegger, gulv, tak, ingen vinduer, døren er stengt. Ingen insekter, ingen sirkulasjon i luften. Lysmengden er konstant. Det vil være endringer i rommet, spesielt i mennesket. Blod vil strømme, lungene puste, hår vokse og fordøyelsessystemet arbeide. I vegger, gulv og tak, for ikke å snakke om i luften, vil det også være endringer. Lyset vil kontinuerlig bli skutt ut og reflektert fra alt i rommet. Men endringene i disse omgivelsene vil ikke være sansbare for mennesket. Mennesket kan ikke se eller føle lys- eller støvpartiklene, mennesket kan ikke se atomene i veggene bevege seg. Sett fra menneskets synspunkt, vil det ikke være endring. Men vi vet alle fra erfaring at vi føler tiden, spesielt når den går sakte. Sett at vårt tredimensjonale univers stod stille – ikke en eneste endring – men at noen som opplever tid betraktet oss utenfra. Ville det ikke da vært tid også hos oss?

Når vårt tredimensjonale univers er uendelig stort, virker det trolig at det på et eller annet sted alltid vil være endring. Og selv om dette større enn uendelig store skulle ta slutt, må det jo være noe etter slutten. Ingenting er jo også noe, og kanskje ingenting er mer enn vi tror det er. Kanskje finnes det en slutt et sted i universet. Rettere sagt noe vi tredimensjonale vesener vil oppleve som en slutt. Anta at vi kan sende ut ett menneske i absolutt alle tenkelige retninger fra jorden. Sett at disse menneskene kunne reise uendelig lenge og overleve uendelig lenge. Det er mulig at disse menneskene vil komme til noe de vil oppleve som tak, vegger og gulv. At vårt tredimensjonale system tar slutt et sted – at vi holder til i en boks, kule eller annen tredimensjonal figur. At det rett og slett er en slutt på vårt tredimensjonale univers. Men dette er neppe den endelige slutten.