Det er slitsomt å reise. Og slitsomt å tenke. Jeg har derfor bestemt meg for å ha en litt annerledes kveld. Nattklubb. I Bangkok. Etter en for lang kø – enhver kø er for øvrig for lang – er jeg omsider inne. Jeg har funnet meg en barkrakk og et lite bord, i ryggen har jeg veggen. Lokalet er preget av strategisk plasserte høyttalere. Høytalermembranene pulserer rytmisk og sender bølger av lyd gjennom luften. Usynlig for det blotte øye sprer flodbølgen seg kontinuerlig til hver eneste krik og krok. Mange, mange steder i rommet treffer bølgene en annen membran – trommehinnen. Denne kontakten – kontakten mellom luft i bevegelse og en 0,1 mm tykk membran – gir de snodigste resultat. Luften får trommehinnen til å vibrere, noe som igjen starter en prosess som involverer både ovale vinduer, stigbøyler, trompeter, sneglehus og bueganger, prosessering, synapser, følelser og annet småknask; før det resulterer i bevegelser. Ulike, men samtidig like, bevegelser fra person til person. En arm ut der, en fot bort her, noen er ikke langt unna en god gammeldags floke mens de hopper opp og ned. Andre prøver bokstavelig talt å riste av seg rumpefettet; men heldigvis holdes det på plass av åletrange jeans og skjørt. Skumparty kan være festlig, men rumpefettparty har ikke helt samme klang. Og alle disse personene hører på og beveger seg til de samme lydbølgene, den samme sangen. Alle tar skikkelig sats og kliner til med hjemmebrente bevegelser, da blir det mange ulike stilarter. Selv vipper jeg med foten her jeg sitter og ser omkring meg. Både lokalene, musikken og folkene er annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Mer vestlig på en måte. Gjestene er for det meste lokale men det er et stort innslag av folk fra hele verden. Jeg lar blikket nok en gang gli rolig gjennom folkemengden mens jeg drar inn den pulserende stemningen. Med ett stopper blikket mitt. Så jeg noe? Jeg flytter blikket litt tilbake og stirrer rett i et par mørke øyne.