Klokken nærmer seg 7.30 i det jeg går ut ytterdøren. Det er fortsatt knappe to timer til soloppgang, men natten har gradvis veket plassen for tussmørket. Jeg putter nøkkelen i dørlåsen, vrir om og hører det vante klikket. Jeg snur meg og blir stående et par sekunder på trappen. Det er en helt grei desembermorgen; som vanlig vanskelig å stå opp, men kanskje ikke verre enn det burde være. Trøsten får være at julen og halvannen ukes juleferie nærmer seg.

Himmelen er delvis stjerneklar, og et par minusgrader gjennom natten har dekket fortauet med et tynt islag. Jeg trekker pusten dypt, kjenner hvordan den kalde morgenluften frisker meg opp, og begynner å gå til bussen. Jeg kaster et blikk på klokken, registrerer at jeg har litt dårlig tid, og øker tempoet noe. Å miste bussen er aldri noe særlig, spesielt ikke vinterstid.

Med ett ser jeg bussen runde svingen 200 meter lenger fremme. Det er litt trafikk, men bussen vil nå stoppet før meg. Som så mange ganger før setter jeg i et lett jogg mot busstoppet for å nå frem i tide. Ti sekunder senere skjer det. Jeg trakker på et av de tynne islagene. Høyrefoten sklir. Venstrefoten reagerer og prøver å gi meg fotfeste. Armene flakser desperat. Overkroppen vrir seg for å gjenvinne tyngdepunktet. Men alt dette gjør det bare verre. Det føles som om jeg er Marv i Hjemme alene-filmene – føles som om beina spinner og spinner ukontrollert i flere sekund, mens armene går som to vindmøller. I virkeligheten er det nok ikke slik det ser ut, men konsekvensen er den samme for meg som for Marv. Jeg faller. Og på en eller annen måte klarer jeg å falle sidelengs. Mot høyre. Mot bilveien. Mot trafikken. Ingen hindring mellom fortau og vei. Ikke noe gjerde. Ikke en gressvoll. Ikke en gang en brøytekant. Jeg ser to lys, to skarpe lys komme inn i synsfeltet. Det føles som om hele tiden står stille, som om det tar en evighet. Jeg faller og bilen nærmer seg. Hodet er tomt, livet passerer ikke revy. Betyr det at jeg ikke kommer til å dø? Livet passerer visst revy når man dør. Eller vent litt – hvordan vet vi at livet passerer revy før vi dør? Jo det er typisk noe de som nesten dør forteller, at livet passerer i revy altså. Kanskje de som nesten dør får livet i revy, mens de som dør ikke får en revy – de bare dør.

Objektivt sett tar det nok ikke en evighet. Jeg prøver å ta meg for med armene. Både for å dempe fallet og for å skjerme meg mot de to skarpe lysene. Lysene endrer både retning og fart. Men heller ikke kjørebanen er isfri. Det er som Titanic og isfjellet. Farten satt av fartøyet var for høy i forhold til forholdene, og da situasjonen ble som den ble var trefningen uunngåelig.