Svart. Alt er svart. Jeg er ikke bevisst, men heller ikke ubevisst. Det er som om jeg svever nedover i et rom uten tyngdekraft. Som ballen i pinball treffer jeg av og til noe – selve trefningene gir en vag følelse av lys – før jeg svever videre. Fra tid til annen får jeg også ny fart; kanskje var jeg på vei ned i et bestemt sluk før en av flipperne smeller til og fører meg videre. Hvor lenge og hvor langt jeg flyter aner jeg ikke, men på et tidspunkt får jeg følelsen av at noe er bestemt – at banen er gitt. Så er ikke alt bare svart lenger, det er tomt. Det er det største tomrommet jeg noensinne har opplevd. Siste rest av ubevisst bevissthet forsvinner.

Jeg kjenner plutselig at jeg ligger. Ikke svevende, men på noe småmykt. Og fuktig. Alt er fortsatt svart. Når man dør klarer visst ikke kroppen å holde på avføringen lenger. Har jeg tisset på meg? Nei, i så fall har jeg tisset meg selv både oppetter ryggen og nedover beina. Det virker ganske usannsynlig. Jeg er tydeligvis i stand til å tenke logisk, selv om jeg fortsatt føler meg ganske langt borte, døsig på en måte. Okay, okay, ta det rolig. Hva er første steg? Øynene. Hvorfor ser jeg ingenting? Eller ser jeg noe? Jeg konsentrerer meg – og ser et slags dunkelt fraværende lys. Det er som om jeg ser med øynene igjen. Har jeg øynene igjen? Jeg prøver å åpne øynene, men ingenting endres. Det føles som om jeg er så trøtt at jeg sover. Prøve en gang til. Med en kraftanstrengelse får jeg åpnet øynene. Og ser opp i en masse snødekte bartrær. Området er skyggelagt og det er enten tidlig eller sent på dag. Jeg ligger på et teppe av snø. Heldigvis ikke den superfuktige varianten av snø, men ikke den knusktørre heller.