Hjernen min klarer omsider å snurre litt i gang. Jeg husker jeg gikk hjemmefra til bussen. Jeg begynte å løpe. Is. Fall. Bil. Bang? Er jeg død? Er det slik det er å være død? Ingen himmel, ikke noe helvete, ingen gjenfødelse som sau på en frodig gresseng, men en barskog vinterstid. Det er noe kjent med dette snøkledde skoglandskapet. Bildet av en løve dukker opp i hodet. En løve. En heks. Et klesskap. Løven, heksen, og klesskapet. Narnia. Men jeg gikk ikke gjennom et skap – jeg ble påkjørt av en bil. Jake Chambers er kanskje mer treffende. There are other worlds than these. Brødrene Løvehjerte popper også opp i tankene. De døde og dukket opp i en annen verden: Nangjilalala-la-et-eller-annet. Er det det som har skjedd meg, er jeg i en annen verden?

Kroppen føles som en tung vannseng. Jeg prøver å sette meg opp, men det utløser bare en ukontrollert skvulpebevegelse som forplanter seg gjennom kroppen og velter meg ned på min høyre side. Det er nok best å ta det litt rolig, så jeg bestemmer meg for å bli liggende urørlig en stund. Om jeg blir liggende noen kvarter eller flere timer er vanskelig å si, men det blir i alle fall stadig lysere mens jeg ligger der, så det må være morgen her også. Etter hvert føles kroppen mindre og mindre vannaktig og mer og mer håndfast. Tåkehavet som har lagt over hjernen begynner også å lette. Jeg bestemmer meg for å bevege på meg, og med en kraftanstrengelse kommer jeg opp i sittende stilling. Fra denne posisjonen er det lettere å få et overblikk over området.