Jeg sitter på en liten lysning i en barskog. Flere av trærne er tunge av snø, og det ligger et tynt, fint lag med nysnø på bakken. Jeg har på meg de samme klærne jeg gikk hjemmefra i; en dongeribukse, en lett vinterjakke, og lave vintersko som ikke er laget for dyp snø. Både buksen og jakken har litt snø på seg, men for lite til at jeg kan ha lagt her da det snødde. Jeg snur meg for å se om det er spor i snøen rundt meg, men det er det ikke. Ikke så langt øyet kan se i alle fall.

Jeg puster dypt inn og kjenner igjen kroppen fylles av frisk, passe kald, vinterluft. Det er nesten så jeg føler hvordan luften havner i lungene, tas opp av blodet, flyter opp til hjernen, og blåser bort de siste restene av tåkehavet. Jeg var altså på vei til bussen, skled på isen, ble truffet av en bil, og sitter nå her. Jeg har tydeligvis havnet her etter siste snøfall, men det er ingen spor rundt meg. Altså må jeg ha dukket opp fra løse luften. I den grad det er mulig å trekke en fornuftig konklusjon om hva som har skjedd, må det være at jeg er død og gjenfødt. Enten som hinduene og buddhistene predikerer, gjenfødt på ny på Jorden, eller gjenfødt i en annen verden. Jake Chambers’s ord når meg igjen: There are other worlds than these.