Etter en stund i sittende stilling føler jeg meg klar for å reise meg. Buksen har blitt våt og kald, og siden jeg nå har følelsen tilbake i bena kjenner jeg at jeg fryser. På tide å bevege seg. Jeg klarer omsider å stable meg på bena og strekker fornøyd på både ben, armer og rygg. For å holde varmen begynner jeg å småhoppe mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre.

Brått hører jeg et høyt og skingrende «GVAAAAAAAAK» bak meg. Jeg snur meg, ser noe stort og hvitt komme brasende mot meg og kaster meg på refleks til høyre. Et eller annet flyr over meg og sneier venstrearmen min mens jeg er på vei mot bakken. Fortumlet kommer jeg meg langsomt på bena igjen og speider etter det store hvite. I all snøen ser jeg først ingenting, men når jeg hever blikket ser jeg det. Hva-det-nå-er sitter på en tykk gren, i det som må være områdets eneste furu, ti meter bortenfor meg. Jeg tror først det er en svane – jeg kan ikke noe særlig om svaner, men de pleier vel ikke å sitte i trær, gjør de? – men den lange halsen mangler. Det ser mer ut som en albatross. Faktisk en albatross med pilotbriller. Plutselig hører jeg en lys og trillende latter.