Jeg snur meg og ser rett i ansiktet på en kvinne. Hun har lange støvler av en eller annen type skinn, en tykk og tettsittende tøybukse, en hårete pelsjakke fra et ukjent dyr, og en kappe med hette. Kapper er for øvrig noe flere burde brukt. Lange krøller av brunt hår strømmer ut under hetten og omkranser et nydelig ansikt. Øynene er skarpe og uutgrunnelige, mens smilet og latteren lyser opp hele området. Forfjamset som jeg er over situasjonen kan jeg ikke gjøre annet enn å måpe uforstående. Latteren avtar etter hvert, før hun sier:

– Orville har ofte litt problemer med landingene, og du dukket plutselig opp midt på       landingsstripen hans. Du bør unnskylde deg.

–  Jaaa, svarer jeg nølende.

Jeg snur meg mot albatrossen, som visstnok heter Orville, og roper unnskyld. Orville ser noe snurt ut, men han løfter i alle fall vingen til meg, så jeg regner med jeg er tilgitt. Jeg vender meg tilbake mot kvinnen, som allerede er i gang med å snakke igjen.

– Med de klærne og den fremtoningen må du være ny her. Orville blir litt forulempet når noen går i veien for ham, men han er ikke langsint. Jeg heter forresten Gulli.

Jeg stotrer forfrossent frem mitt navn, før hun følger opp med å si:

– Vi må få av deg de våte klærne før du fryser i hjel. Kom.

Hun snur seg og svinser lett av gårde. Jeg blir stående og tenke noen sekunder. Skal jeg bare følge etter henne sånn uten videre? For alt jeg vet kan hun være splitter pine gal. På den annen side, hva er alternativet? Jeg er iskald. Snø i skoene, snø i ansiktet, snø i håret, og en bukse klissvåt av snø. Enten må jeg følge henne, ellers må jeg finne noen andre fortere enn svint. Gulli virker både snill og rar, kanskje hun til og med er helt underbar. Konklusjonen kommer raskt av seg selv: Den som intet våger, intet vinner. Som en sjanglende, halvfull fyllik på blytunge istapper av noen ben, prøver jeg å småjogge etter henne.