Gulli går sakte, så jeg tar henne raskt igjen, men med en gang jeg er i hælene på henne øker hun tempoet. Jeg tenker etter hvert at jeg bør si noe – spørre om noe – men før jeg kommer så langt stopper hun like foran et kraftig bartre. Hun ser på meg og ber meg følge etter henne opp treet. Det har gått noen år siden sist jeg klatret i trær, og jeg vet ikke om jeg noen gang har klatret vinterstid, men jeg har vel ikke noe valg. Gulli tar sats, hopper, får deler av overkroppen over den nederste grenen og drar seg elegant opp. Jeg følger hennes eksempel og ligger straks med brystet over grenen. Armene drar som besatt for å få meg opp, mens bena veiver i luften etter noe å sparke ifra mot. Akkurat idet jeg er i ferd med å falle får jeg et tau rundt overkroppen og under armene. Sekundet etter ser jeg Gulli dra av all kraft. Hun har kastet tauet over en gren lenger oppe og laget et slags trinsesystem. Forfjamset stirrer jeg på henne og tauet til hun brøler:

– Ikke heng der som et slakt! Hjelp nå til selv da mann!

Jeg kommer til meg selv igjen og etter fem sekunders felles innsats er jeg oppe. Mens jeg ligger på langs av den tykke grenen, pustende og pesende etter kraftanstrengelsen, finner Gulli frem noe som ser ut som en lang kost fra et skjult rom i trestammen. Det er et treskaft på over tre meter med noen harde buster i den ene enden. Gulli begynner å koste bakken under oss slik at sporene i snøen like ved treet forsvinner. Hun forteller at det vil gjøre det vanskeligere å se at vi har klatret opp i treet. Men at hvis noen absolutt vil følge etter oss og disse noen vet hva de gjør, vil de se at snøen ikke ligger naturlig, og dermed skjønne hvor vi er likevel. Med et lite smil legger hun til:

– Men forhåpentligvis får vi hjelp av vinden og et lite snøfall ganske snart, slik at det ikke blir et problem.