Gulli gjemmer kosten igjen og vi tar fatt på klatringen. Grenene er lette å klatre i og vi er 30 meter over bakken før Gulli stopper. Det er fortsatt et godt stykke til toppen, 20-30 meter kanskje, så grenene er fortsatt tykke og gode.

– Har du fått varmen i deg? spør hun.

– Det var verre før klatringen, men jeg er fortsatt ganske kald.

Hun drar av meg de tynne skinnhanskene, som nå både er gjennomvåte av snø og småhullete av klatringen, og legger de bare hendene sine rundt mine. Jeg kjenner en vidunderlig varme bre seg over hendene. Det er den følelsen av plutselig og god varme man får når man legger hånden rundt en kopp varm te, eller lar varmt vann renne over kalde hender. Bare bedre. Bare mer. Det er som om berøringen varmer opp blodet på dets vei gjennom hånden – en varme blodet tar med seg på sin ferd gjennom resten av kroppen, som, som et slags system for vannbåren varme.

Berøringen er like flyktig som den er varm. Hun ser på meg og sier:

– Du har fortsatt kalde hender ja, men det virker som om du har nok følelse. Du viste ikke akkurat imponerende styrke da vi begynte å klatre, men det er utrolig hva man klarer med litt adrenalin i kroppen.