Fra et nytt hulrom i treet henter Gulli frem to sirkelformede metallting med håndtak på. Gjenstandene minner om de runde CD-etuiene med plass til 10 – 20 CDer, som var i bruk før i tiden. Med raske innøvde bevegelse åpner hun det ene «CD-etuiet», fester det rundt en praktisk talt usynlig tråd, og lukker etuiet igjen. Deretter gjør hun det samme med det andre etuiet. Den ene enden av tråden ser ut til å være festet i treet vi står i, men den er for tynn til at det er mulig å se hvor den andre enden er festet. Det virker som om tråden forsvinner i løse luften.

– Er du klar til å slenge deg ut fra treet? spør hun.

– Er det ingen sikring? Det pleier alltid være et sikringstau på slike, på slike turer.

– Du er ikke i en aktivitetspark nå. I livet kan man ikke alltid operere med sikkerhetsnett. Er du klar? Ja eller Nei?

Jeg får frem et litt uentusiastisk ja, og hun begynner å forklare meg reglene. Det er en liten motor i etuiet som vil hjelpe på farten, men det meste må jeg eller tyngdekraften gjøre selv. Jeg må altså ta god løpefart fra treets gren og ut i intet. Og uansett hva som skjer – kan jeg ikke lage en eneste lyd. Hun tar godt tak i håndtaket på det første etuiet, løper langs grenen vi står på og kaster seg ut i luften. På grunn av trådens tynnhet ser det ut som om hun svever av gårde. Fort. Fort av gårde. Jeg griper rundt mitt håndtak. Det føles uventet behagelig, og gir en veldig god gripeevne. Jeg kjenner nervøsiteten stige, magen er urolig, hodet og musklene anspente, og hendene; hendene er i alle fall ikke klamme. En sang fra barndommen når meg plutselig.

 Dette klarer du,

 Dette klarer du

En sang om å få til noe. Dette var i alle fall litt beroligende tenker jeg, før sangens neste linje dukker opp:

Prøv en gang til,

Prøv en gang til

Å prøve en gang til er ikke et alternativ her. Jeg puster dypt og starter løpet langs grenen. Mot det store intet.