Det er en befriende følelse – befriende og fryktinngytende. Farten er forrykende frisk. Luften og vinden føles enda kaldere her oppe i dette tempoet, og pisker mot ansikt og gjennom håret. Etter noen sekunder drister jeg meg til å se ned på bakken 30 meter under meg. Høyden, kombinert med synsinntrykkene som følge av farten, gjør meg litt svimmel. Svimmelhet er ikke bra når du er totalt avhengig av å klamre deg fast til et styre, så det blir med det ene blikket.  Jeg retter derfor blikket fremover og prøver å se hvor vi skal. Tråden jeg henger i er for tynn til at jeg kan se hvor den går, men jeg ser ryggen til Gulli et godt stykke foran meg.

Brått legger jeg merke til at hun har stoppet; det virker som om hun står i et nytt tre. Panikken tar meg, hun har ikke fortalt meg hvordan jeg skal komme meg av. I dette tempoet vil jeg knuse atskillig mer enn nesen om jeg dundrer i den gedigne trestammen. Forskrekkelsen gjør at grepet rundt håndtaket blir bitte litt løsere og hendene begynner å gli. Jeg strammer til grepet for å ikke falle, og kjenner i det samme at det skjer noe. I starten av turen var hendene og håndtaket foran kroppen, nå er det omvendt. Bena er på vei fremover og armene bakover. Det går noen tideler før jeg skjønner at farten reduseres, jeg bremser på en eller annen måte. Et par tideler senere, forstår jeg også at jeg kommer til å miste taket. Det at grepet i ett mikrosekund var for løst, kombinert med at det nå ikke bare er tyngdekraften, men også bremsekraften, som drar i meg blir min bane. Farten er nå kraftig redusert og endestoppet bare meter unna – men det hjelper ikke. Fingrene glir av håndtakene, jeg ligger nesten horisontalt i luften. Og viktigst – jeg er i fritt fall.