Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, men badet lever uansett opp til forventningene. I hjørnet står en vedovn og ulmer, like bortenfor står en hylle rikelig forsynt med vedkubber. Gulvet og veggene er dekket av et slags hardt materiale, nesten flisaktig. Det vil si store fliser. Fire fliser på hver av de fire veggene og én på gulvet. I motsatt hjørne av vedovnen er noe som ser ut som et dusjområde. Hjørnet er omgitt av en forhøyning i gulvet på 20 centimeter, omtrent som en planke lagt på langs. Ut fra veggen henger det en dusjslange, riktignok uten dusjhode, men jeg er ikke storforlangende.

Jeg åpner ovnen og legger på en kubbe til. Varmen føles vidunderlig og jeg lar ovnsdøren være åpen til kubben har tatt skikkelig fyr. Helst ville jeg latt være å lukke den, men det hadde vært litt dumt om flyende glør skulle ødelegge gulvet, eller enda verre – starte en brann. Jeg flerrer av meg jakken og de andre klærne på overkroppen – alle fuktige og kalde etter oppholdet i snøen – fulgt av den klissvåte buksen, undertøy og sokker. Det er noe godt ved det å få av seg våte klær. Befriende på en måte. Imidlertid er det ikke nok, jeg må også få frosten ut av kroppen.

Langs den ene veggen ligger det to pent sammenbrettede håndklær. Jeg plukker opp det ene og begynner å tørke meg hardt og inderlig. Delvis for å bli og føle meg tørr, men mest for å få opp kroppsvarmen. Håndkleet i seg selv er relativt varmt, friksjonen mellom håndkleet og huden gir varme, og bevegelsen skaper indre varme. Idet jeg rubber håndkleet febrilsk mot ansiktet slår det meg plutselig: Hvordan vet jeg at håndkleet er rent? For alt jeg vet kan Gulli allerede ha tørket seg både her og det med dette håndkleet. Jeg stopper brått tørkebevegelsen – det å tørke seg med brukte håndklær er ikke noe særlig. Men hvem bretter fint sammen brukte håndklær før de legger de på gulvet? Ingen. På den annen side, hvem oppbevarer trusene sammen med grytene?

Nølingen varer bare noen sekunder før jeg tenker «Jaja, samme kan det være», og fortsetter tørkingen. Etter hvert er jeg så tør som jeg kan få blitt, og huden er lyserosa av all friksjonen. Jeg begynner å få litt varme i meg, og jeg kjenner at temperaturen i rommet har steget takket være vedkubben. Jeg hiver på en kubbe til og vender meg mot dusjen. Litt bakvendt å tørke seg først og dusje etterpå, men i bakvendtland går jo allting an, så noe positivt er det jo med det.

Jeg tar dusjslangen og retter den mot sluket. Der slangen kommer ut fra veggen er det to brytere, og med vanlig logikk er det en for vannstyrken og en for temperaturen. Med mindre det bare er kaldt vintervann da – det er vel det mest sannsynlige. Jeg prøver meg frem med bryterne og det begynner å strømme vann fra slangen. Forsiktig stikker jeg venstre pekefinger mot vannet, mens hele kroppen er i helspenn; klar til å trekke fingeren tilbake om den treffer kulde. Men fingeren treffer ikke kulde. Den treffer ikke lunkenhet engang. Den treffer varme. Om det kommer fra en varm kilde, eller er oppvarmet av en eller annen finurlig funksjon aner jeg ikke. Men det er varmt. Jeg skrur på det som tydeligvis er temperaturbryteren og kjenner vannet bli enda varmere, før jeg lar hele kroppen komme under vannet.

Kombinasjonen av den trykkende varmen fra vedovnen og det varme vannet er uslåelig. Sakte men sikkert kjenner jeg isen i meg tine. Langsomt trekker isen seg tilbake fra skjelett, fra muskler, fra de innsjøene av vann som kroppen består av. Til sist er det bare en liten kjerne av is som prøver å holde stand, men snart må også den gi tapt. Jeg er klar som sommer.